(Tidligere publisert i ALFA)
Vi er vant til at tingene våre blir slitt ut og går i stykker. Det samme skjer
med oss, men en kropp er ikke en død ting som ruster. Kroppen fornyer og
reparerer seg selv helt til du er rundt 35 år. Så kutter den i service og
vedlikehold. Hvorfor i all verden har vi fått kropper som blir gamle og syke og
dør?
Spørsmålet høres kanskje litt rart ut. Svaret er nesten for opplagt. Som barn
lærer vi at ingen lever evig og at alle skal dø en gang. At vi skal bli gamle
og dø er liksom en uunngåelig naturlov, like sikkert som at epler faller
nedover. Men for en biolog er faktisk alderdom og død et mysterium.
Vi mennesker lever ganske lenge i forhold til de andre store
dyrene. Hvis du som leser dette er en normalt frisk nordmann kan du i følge
folkehelseinstituttet regne med å leve i til sammen 78 (og et halvt) år. Hunder
og huskatter lever gjennomsnittlig i 12-13 år. Elefanter, papegøyer og
krokodiller blir nesten like gamle som oss, mens ville sjimpanser bare kan
regne med å leve i 40 år.
De delene som du er laget av varer kortere enn deg og må
byttes ut for at du skal kunne leve så lenge som 78 (og et halvt) år. De røde
blodcellene dine fungerer i tre måneder før de erstattes av nye, mens cellene i
huden og tarmen din knapt varer et døgn. Vi skifter tenner en og en halv gang i
løpet av livet. Første gang når vi mister melketennene og deretter når
visdomstennene, helt uvitende om moderne tannstell, dukker opp for å erstatte
de tennene som dine forfedre hadde mistet før de var 20 år. Dyrene har også
imponerende vedlikeholdsprogrammer. Elefanter skifter de svære tennene sine
seks ganger, mens en krokodille kan ha byttet hele 3000 tenner i løpet av et
liv. Kroppene våre driver med andre ord en meget vellykket og kontinuerlig vedlikeholddservice.
Likevel, fra vi blir 35 trapper kroppen vår gradvis ned på vedlikeholdet, som
om den bare halvveis prøver å holde oss i livet. Spørsmålet er hvorfor ikke
kroppen fortsetter å reparere seg selv i det uendelige, til vi dør av helt
andre ting enn alderdom? Teknisk sett er det nemlig fullt mulig. Se bare på
trær.
Forventet levealder:
4862 år
Når man feller et tre kan man telle årringer og se hvor
lenge det har levd. Lenge før forskere begynte med karbon-14 dateringer har man
derfor visst at trær kunne bli veldig, veldig gamle. Nå vet vi at mange trær rett
og slett ikke har noen alderdom. Så lenge de har tilgang på næringsstoffer,
CO2, vann og sollys kan de fortsette å vokse helt til en «ytre hendelse» som et
steinras eller en sykdom tar knekken på dem. Da en amerikansk slektning (Pinus longaeva) av den norske furua ble
felt i 1964 kunne tømmerhoggerne telle 4862 årringer. Dette treet spiret altså
nesten 2900 år f.Kr., mens Europa fortsatt var i steinalderen. Og det finnes
enda eldre trær. Noen trær er nemlig egentlig rotsystemer som lever under
bakken og dytter opp nye trær med jamne mellomrom. En slik trekoloni har blitt
anslått til å være minst 80.000 år gammel.
Trær har tydeligvis ikke noen forhåndsprogrammert alderdom.
Pinus longaeva. Verdens lengstlevende organisme. |
Det
er altså mulig for en organisme å fornye seg nesten i det uendelige. Så hvorfor
skjer ikke dette med mennesker?
Fra et biologisk synspunkt er dette merkelig.
Siden evolusjonen alltid vil favorisere de som får flest avkom i løpet av et
liv, skulle man nesten kunne forvente at den også ville gjort slik at mennesker
stadig ville leve lenger og få flere og flere barn. Men det har den ikke gjort.
Selv om man stadig leser at den forventede levealderen øker i moderne samfunn,
så er det ikke sånn at vi faktisk lever så mye lenger. Den forventede levealderen
forteller kun hva som er gjennomsnittlig livslengde.
Moderne medisin og andre
velferdstiltak har gjort at færre av oss dør i ung alder og dermed blir gjennomsnittlig
levealder høyere. Men vi kommer fortsatt i puberteten og overgangsalderen på
omtrent samme tidspunkt i livet som mennesker gjorde før i tiden, og kroppene
våre forfaller fortsatt fra vi er 35. Det er miljøet rundt oss som gjør at vi nå gjennomsnittlig lever lenger, ikke biologien. Biologisk sett har vi fremdeles de samme
skrøpelige kroppene. Hvorfor har evolusjonen utstyrt oss
med så dårlige kropper?
Sykdommer som naturen
ikke ser
Huntingtons sykdom skyldes et gen som får kroppen til å
produsere et protein som hoper seg opp i cellene og etter hvert dreper
hjernecellene. Huntingtons fører til demens, ufrivillige rykninger, personlighetsforandring
og til slutt død. Det finnes ingen behandling. Alle som har arvet dette genet
av en av sine foreldre må regne med å få sykdommen.
Grunnen til at dette genet ikke har dødd ut er at pasienten
er 30-40 år når sykdommen begynner å synes og 45-70 år når han dør av den. Da
har barna hans allerede blitt store og selvstendige nok til å klare seg selv.
Halvparten av barna har arvet genet.
Evolusjonen klarer altså ikke å fjerne genetiske
sykdommer som slår til så sent i livet, da genet allerede vil være videreført
til neste generasjon. Noen gener som gjør oss syke som gamle kan til og med
være hjulpet fram av naturlig seleksjon hvis de er gunstige å ha i ung alder. Dette
kan være med på å forklare hvorfor vi får så mange forskjellige helseproblemer
fra 45-årsalderen og utover. Vi har allerede fått og oppdratt barna, og gitt
dem de samme sent-virkende genetiske problemene.
Bestemorhypotesen
Alderdom skyldes altså at vi er fulle av dårlige gener
som blir aktive etter at vi har oppdratt barna våre. Men hvorfor slutter vi å
få barn? I og med at evolusjonen favoriserer dem som får flest avkom, ville det
jo vært en fordel om vi kunne formere oss evig.
Strengt tatt er det bare kvinner som slutter å få barn.
Mens vi menn kan produsere barn fra vi er i midten av tenårene og helt fram til
vi dør, har kvinner en begrenset periode å få barn i.
Overgangsalderen/klimakteriet/menopausen inntreffer når en dame er rundt 45 år.
Da har hun vært fruktbar i rundt 30 år. Historisk sett har hun da rukket å få
voksne barn som selv har fått egne barn. Ifølge «bestemorhypotesen» vil kvinner
som har fått barnebarn ha en større evolusjonær fordel å bidra til at disse
forsørges i stedet for å få flere egne barn. Barnebarna fører tross alt også
bestemorens gener videre, så at de overlever er en svært god investering for
henne.
Hvorfor akkurat 78 år?
Hva er det som har gjort at vi har en maksimal livslengde
på rundt hundre år i stedet for ti eller femhundretusen? De fleste
evolusjonsbiologer mener det skyldes en fininnstilt kostnadsbalansegang. For å
skjønne logikken bak den kan vi tenke som bileiere.
Tenk deg at du har kjøpt en ny bil og gjerne vil beholde
den så lenge som mulig. Bilen din kan gå i stykker på to måter: enten av seg
selv fordi delene er utslitte eller ved at noe utenfra ødelegger den. Hærverk,
tyveri, kollisjon o.l. er uforutsette hendelser utenfra som du bare delvis kan minske
sjansen for at skjer. Siden dette er et tankeeksperiment later vi som om du
heller ikke kan forsikre bilen mot slike «ytre hendelser».
Det eneste du med sikkerhet kan gjøre noe med er å forhindre at bilen bryter sammen av seg
selv. Det koster en del å følge serviceprogram og å skifte ut slitte deler. Med
et uendelig stort budsjett kan bilen i prinsippet holdes i fullgod stand helt
til en uforutsett hendelse ødelegger den.
Og her er dilemmaet: hvor mye vil du bruke av ressurser
på å holde bilen «som ny», hvis sjansen er skyhøy for noe ytre allikevel vil
ødelegge den?
I Norge er sjansen for å bli påkjørt av en annen bil
ganske liten. På overfylte veier i f.eks. indiske millionbyer kan du derimot
nesten ta for gitt at bilen er godt bulket etter bare noen ukers kjøring.
Et kostbart serviceprogram kan være en god deal i Norge hvor
sjansen for uhell er liten. Den samme avtalen kan være helt bortkastet i land hvor
den sannsynligvis blir vraket i en kollisjon lenge før den rekker å bli utslitt.
Akkurat denne avveiningen er nå påvist at påvirker hvor
lenge dyr lever. De artene som lever beskyttede liv og sjelden dør av ytre
hendelser har lange liv før alderdommen automatisk setter inn. De som lever i
barske miljøer med høy dødelighet har på den annen side korte og hektiske liv,
og er programmert til en tidligere alderdom. I et eksperiment sammenlignet
forskere hvor lenge forskjellige maurarter kan leve hvis de får alt de trenger
i et laboratorium. De artene som normalt lever beskyttet i tuer viste seg å
leve opptil hundre ganger lenger enn maurarter som lever alene og ubeskyttet i
naturen.
Når vi slutter å få barn og begynner å råtne på rot ser
altså ut til å være et kompromiss mellom fordelen av å få mange barnebarn og kostnaden
av å holde en kropp i live når den allikevel sannsynligvis vil dø av helt andre
ting. Ikke mye til trøst mens du vrir deg i smerter på gamlehjemmet fordi
kroppen svikter, men da har du i hvert fall levd mye lenger enn gjennomsnittet.
Det er selvfølgelig mange som drømmer om at forskningen
en dag vil finne en løsning på alderdommens gåte, men foreløpig ser det neppe
ut til at det vil komme noen mirakelkur med det første. Det er et helt arsenal
av dødelige sykdommer som venter oss når vi bikker middagshøyden. I beste fall
kan man satse på å bekjempe hver enkelt sykdom, ved for eksempel å spise mat
med mye antioksidanter for å begrense skader på DNA som kan føre til kreft.
Men hva hvis man hadde klart å finne et middel som gjorde
at kroppen fortsatte å vedlikeholde seg selv etter at man er 35 år? Det ville
fortsatt vært noen som døde av ytre hendelser som bilulykker, sykdom og vold,
men de fleste ville kunnet leve ekstremt lenge. Legen Randolf Nesse regnet på
dette og fant ut at forventet levealder for en amerikaner ville vært 693 år. Og
mer enn hver tiende amerikaner ville levd i 2000 år!
Et slikt scenario vil imidlertid by på noen åpenbare ulemper.
For det første ville de som utviklet en slik mirakelkur sannsynligvis ta seg
uhørt godt betalt. Hvor mye ville du vært villig til å gi? Og hvor mye ville en
arbeidsgiver gitt for å holde verdifulle ansatte unge og samtidig mer og mer
erfarne?
For det andre ville man fått en befolkningsvekst som
ville gått ut over alt som heter bærekraftig utvikling. Hvordan skulle man løst
dette? Skulle man innføre tvungen sterilisering for de som har råd til å kjøpe
seg evig liv?
Det er gøy å leke med tanken selv om løpet dessverre uansett
er kjørt for oss over 35 år.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett