søndag 29. april 2012

Ingenting å lære av blomstene og biene


Når barn begynner å lure på hvordan de kom til verden skal man visstnok kunne fortelle en historie om “blomstene og biene”. Det viser seg at veldig få egentlig har hørt denne historien. Og godt er det. For blomstene og biene er noen elendige sexforbilder.


Som biolog ble jeg nysgjerrig på hvordan foreldre bruker en historie fra naturen for å fortelle barn om sex. På nettet fant jeg mange som diskuterer når det er riktig å fortelle barna om “blomstene og biene”, men ingen som snakker om hva man da egentlig skal fortelle. Det ser ut som om kunsten å fortelle om “blomstene og biene” har gått tapt. Heller ikke engelske kilder er til noen hjelp. Der forteller de nemlig barna heller om “fuglene og biene”. Noe som heller ikke høres spesielt oppklarende ut.
Jeg bestemte meg for å rydde opp i rotet og redde verden fra fremtidige generasjoner som fullstendig misforstår hvordan man lager barn. Read on.

En elendig metafor for foreldre som ikke tør å fortelle sannheten

En elendig metafor
I den opprinnelige historien skal selvfølgelig “blomsten” være et bilde på det kvinnelige kjønnsorganet og “bien” er en penis som sniker seg inn i herligheten. Ut av det hele blir det laget nye blomster/barn. Et fint bilde for foreldre som ikke vil si sannheten, enten fordi de ikke tør si vagina eller fordi de ikke vet hva som egentlig foregår mellom blomster og bier. Sannheten om blomstene og biene er nemlig ganske .. komplisert.

Yrke: Sædbud
Blomsten har både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Bien kryper inn i blomsten for å samle nektar. Når den er inne i blomsten kommer den borti blomstens “peniser” og blir dekket av pollen/sæd. Deretter flyr den avgårde til neste blomst hvor den blir spønket ned igjen og samtidig gnir av litt medbrakt sæd på blomstens kvinnelige kjønnsorgan. Bien er med andre ord blomstenes mellommann når de skal ha sex med hverandre. Som betaling får han sukker/nektar.
Hva er det meningen at barn skal kunne lære av dette?
Den mest relevante lærdommen jeg kan se er at det er penger å tjene i sexindustrien. I verste fall tar poden historien bokstavelig og begynner som sædbud mellom sugar-daddy-hermafroditter.

Ikke lær av blomstene
Det finurlige samspillet mellom biene og blomstene er resultatet av millioner av år med evolusjon hvor de har blitt tilpasset til hverandre. Planter lever kjedelige liv. De beveger seg knapt og må få spredt sæden sin til andre planter for å unngå innavl. Noen planter løser det enkelt ved å slippe løs enorme mengder sæd på måfå. Sæden blåses rundt av vinden til det forhåpentligvis lander på en eller annen plante av samme art. Vi som har pollenallergi kjenner det godt når bjørka setter i gang med denne ufyselige formen for sex.
Litt mer finesse viser de plantene som benytter seg av dyr til å få flyttet sæden rundt. Det er disse plantene som lager blomster. Blomstene inneholder gjerne en gavepakke som lokker til seg dyret (sex er ikke gratis for planter heller) og planten kan derfor være ganske sikker på at dyret vimser videre til en annen plante av samme art og leverer sæden der.

Eplet faller ikke langt nok fra stammen
Også etter at planten er blitt gravid har den et transportproblem. Hvis den slipper frøene rett ned på bakken vil det poppe opp en bråte unger som må konkurrere med den og hverandre om det samme sollyset. Også til jobben med å sende ungene ut i verden er det mange planter som tyr til dyretransport. Og igjen betaler de for oppdraget, denne gang i form av sukkerholdig frukt som dyret kan spise. Dyret tusler mett avgårde før det etterhvert legger fra seg frøene på bakken, midt i en varm haug av rykende fersk gjødsel.
Menneskebarn kan altså ikke lære så mye nyttig om sex og fødsler av blomstene. Hva med biene?


Eh. Javel? Hva skal man lære av dette?

Ikke lær av biene heller
Hvis vi hadde formert oss på samme måte som bier ville det vært trist å være nordmann.
Hele livet ditt ville handlet om én ting: muligheten til å befrukte Dronning Sonja under en svær orgie. Og skulle du vært en av de heldige ville orgasmen endt med at penis brakk av og rev med seg tarmene dine. Og så dør du.

Det er kanskje bra at foreldre ser ut til å ha sluttet med å fortelle barna historien om “blomstene og biene”. Historien er uansett moden for en faglig oppdatering. I en annen artikkel her går jeg igjennom noen andre vakre historier fra naturen som kanskje kan erstatte “Blomstene og biene”. Så får vi kanskje lært de unge noe skikkelig om sex.

(Tidligere trykket i Alfa)

søndag 22. april 2012

Morderene blant oss


- En mann kom. ”Jeg er fra politiet”. Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende.


- Han sa det var bare å komme fram, og snakket rolig. Så begynte han å skyte. Han så at vi sprang, men sprang ikke selv. Han gikk helt rolig, nesten som om han klippet plenen.

Den 22. juli 2011 drepte en 32 år gammel mann 69 unge, forsvarsløse og uskyldige mennesker på Utøya. Historiene fra de overlevende øyenvitnene er grusomme. De forteller om en målrettet drapsmann som kaldt og rolig lokker til seg ungdom før han skyter dem. Etter hvert som vi har fått høre hva som skjedde fylles vi med spørsmål. Hva kan få mennesker til å drepe? Er mordere gale eller normale mennesker? Hva sier forskningen om mordere? Kan kunnskap om vanlige mordere hjelpe oss til å forstå hva som gjorde Utøyaterroristen i stand til å skyte uskyldige unge mennesker på kloss hold?

Morderen nedi gata
Selv om mennesker har mange gode egenskaper, har drap alltid vært noe vi har levd med. Men hva vet vi egentlig om mennesker som dreper? Nyere forskning har gitt oss noen ubehagelige overraskelser: drapstanker er vanlige og de aller fleste mordere forstår hva de har gjort.
Evolusjonspsykologen David Buss har gjennomført en studie hvor over 5000 mennesker fra hele verden ble intervjuet og spurt om sine tanker rundt drap. Resultatet viste at hele 91 % av mennene og 84 % av kvinnene har fantasert om å drepe. De som ble intervjuet var helt konkrete i forhold til hvem de hadde tenkt på å drepe, hvorfor de skulle drepe dem og hvordan de skulle gjennomføre drapet. Flere hadde gått så langt at de hadde hatt våpenet i hånden da et eller annet skjedde som gjorde at de ikke endte opp som drapsmenn. Andre studier av dømte mordere bekrefter at mange har planlagt drapet nøye på forhånd. De mener også ofte at de har hatt en god grunn. En gjennomgang av 375 mordere i Michigan viste at bare 4 % var psykotiske eller utilregnelige. Resten var fullstendig klare over at de hadde gjort noe som var både galt og ulovlig.




Drap: en steinalderløsning på steinalderproblemer
David Buss mener at mennesker kan bruke drap som et middel for å løse evolusjonære interessekonflikter. Han ser ikke på drap som en syk og uforklarlig handling, men som morderens løsning på situasjoner som våre forfedre må ha løst for å kunne bli våre forfedre. Og når man ser på hoveddelen av drapssakene kan dette stemme bra. Mordere er for eksempel sjelden disponert for drap. 94 % av de drapsdømte dreper bare en gang. Bare 6 % gjentar ugjerningen. Gjentakelsesprosenten for annen kriminalitet er omtrent ti ganger så høy. Dette kan stemme med idéen om at de fleste drapene blir begått for å løse en bestemt situasjon.
Et annet faktum som støtter Buss sin hypotese er at de aller fleste drap er begått av en gjerningsmann som kjenner offeret godt. Som oftest er drapene relatert til krangler med eller om en kjæreste. Et vanlig eksempel er menn som dreper kona si fordi de mistenker at hun har vært utro. En studie fra Dayton, Ohio, viste at over halvparten av de kvinnelige ofrene var blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner. Til sammenligning var bare 3 % av de mannlige ofrene drept av sin kjæreste eller ex.
Mannlig sjalusi er definitivt livsfarlig, men også de andre vanligste drapsmotivene kan forstås fra evolusjonært synspunkt. Menn som dreper rivaler, menn som dreper for penger og status, kvinner som dreper rivaler, kvinner som dreper rivalens barn, steforeldre som dreper barn osv. Listen over motiver er lang og uhyggelig. Og den handler i all hovedsak om vår instinktive jakt på å bli forfedre. Teorien til David Buss stemmer imidlertid veldig dårlig med terroristen på Utøya.

Ingen vanlig morder
I motsetning til de vanligste morderne kjente ikke Utøyaterroristen ofrene sine personlig. Han hadde heller ingenting å tjene på ugjerningen. Kanskje han tilhører de 4 % som faktisk er gale? Sannsynligvis ikke. Han har i hvert fall hatt nok grep om virkeligheten til å klare å planlegge og å gjennomføre et komplisert angrep. Det meste tyder til og med på at han gjorde det alene.

Det er flere ting som virker uforståelige ved Utøyaterroristen. Han har skrevet et langt dokument hvor han påstår at han er en hellig kriger. Han ser til og med på seg selv som en helt i en påstått framtidig krig. Massemorderen er altså overbevist om at folk etter hvert vil se på han som en helt. Er dette et bevis på at han er en av de få virkelig gale morderne? Eller finnes det en annen vitenskapelig hypotese om mordere som kan forklare psyken til terroristen bedre? Jeg er jaggu ikke sikker, men mye av det han skriver kan stemme med sosiobiologiske forklaringer på soldaters rolle i krig.


Fra en stammekrig på New Guinea i 2007
Samarbeidsdrap
Det finnes nemlig en annen type drapsmenn som ikke normalt tas med i diskusjonen når man snakker om mordere: soldater. Grunnen er selvfølgelig at vi definerer det å ta liv i krig som noe annet enn drap. Også i våre forfedres verden var det stor forskjell mellom en morder som dreper alene og en soldat som våger livet sammen med sine våpenbrødre. Det er derfor helt andre ting som motiverer en soldat til å drepe.
Sosiobiologer og evolusjonspsykologer definerer det å utsette seg selv for fare i samarbeid med andre (slik f.eks. soldater gjør) som en form for selvoppofrelse. Slik selvoppofrelse skjer bare innenfor svært spesielle rammer. Noe av det viktigste er at man kjenner de man skal samarbeide med godt og kan regne med at man vil møtes igjen også i fremtiden. I naturen danner sjimpansehanner allianser som hjelper hverandre med alt fra å sjekke damer til å gå grensevakt og å føre krig. Militærtrenere har selvfølgelig funnet ut av dette selv uten hjelp fra biologer og setter sammen grupper av rekrutter som bor tett sammen og må løse en mengde oppgaver i fellesskap før de settes inn i krig. Når soldatene så dreper gjør de det med fare for sitt eget liv og til fordel for de andre i gruppen. Den skjulte evolusjonære logikken er at man får belønningen i fremtiden, enten som en del av et stort utbytte eller i form av gjengjeldelse fra de andre.
Dette likner mer på hva Utøyaterroristen selv skriver i dokumentet sitt.


En tropp av sjimpansehanner på grensepatrulje
 Soldat i sin egen verden
Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men allikevel den forklaringen som jeg har mest tro på. Hvis terroristen var overbevist om at han var en soldat og en del av et større soldatfellesskap, kan han ha følt at han ofret seg for andre og dermed anse seg selv for å være en helt. Det er viktig å påpeke at vi jo slettes ikke er i krig, men drapsmannen kan allikevel ha opplevd det sånn og fått skrudd sinnet sitt over i soldatmodus. Det kan i tilfelle forklare hvorfor han er så opptatt av ridderordenen, hvor kaldt han utfører angrepet, forskjellene fra «vanlige» drap og forventningen om heltestatus.

Det er ikke en fullstendig forklaring. Det er f.eks. mye som tyder på at det er flere som har omtrent den samme virkelighetsoppfatningen som Utøyaterroristen og som, i hvert fall så langt, ikke har begått noen terrorhandling. Det virker sannsynlig at han har en kombinasjon av personlighetstrekk som sammen med troen på at han er en av mange soldater gjorde at han gjennomførte angrepet. Han later til å ha en uvanlig selvdisiplin og evne til planlegging og et veldig begrenset sosialt nettverk.

Dersom jeg allikevel har rett i at det er et primitivt soldatinstinkt som fikk terroristen til å miste alle hemninger dukker det opp et veldig viktig spørsmål: var gjerningsmannens våpenbrødre bare innbilning eller er de virkelige?
Uansett håper jeg at han raskt fratas troen på at det finnes noe bejublende fellesskap rundt ham. Da vil han måtte se den nakne sannheten i øynene: at han er en simpel morder som ikke har utrettet noe mer enn å skyte forsvarsløse ungdommer på en øy.
(Artikkelen ble trykket i Alfa 7/2011)