Er du også en zombie?

Jeg har aldri helt skjønt greia med zombiefilmer. Sikkert litt fordi jeg er en pyse når det gjelder skrekkfilmer og bare ser halve TV-skjermen mellom fingrene, men også fordi jeg ikke synes zombier egentlig er så fryktinngytende. Men en dag, midt under fugleinfluensaen, skjønte jeg at monsteret ikke er zombiene i seg selv, men viruset som de sprer. Etter det har jeg sett ekte zombier overalt. Du kan godt være en av dem. 

Verden er full av dyr som gjør så godt de kan for å leve sine vanlige liv. De leter etter mat og sexpartnere og prøver å holde seg unna ting som er farlige for dem eller barna deres. Alt er tilpasninger som evolusjonen har utstyrt dem med og helt i tråd med det vi biologer kan forutse. Vi vet nemlig at dyrene er utstyrt med gener som koder for den oppførselen som nettopp er best til å gi flest etterkommere med de samme genene. Selv merkelige unntak fra de vanlige måtene å “spre sine gener” på, som for eksempel arbeidermaur som jobber hele livet for noen andre og ikke engang har egne kjønnsorganer, kan vi forklare i detalj.

Men av og til kommer biologer over dyr som oppfører seg helt snodig.

Rabiesviruset. Når Zombiedommedagen kommer, er det mest sannsynlig denne som står bak.

Det finnes helt vanlige norske maur som dropper turen tilbake til maurtuen. De klatrer heller opp i toppen av et gresstrå. Når de kommer helt på tuppen, biter de seg fast og blir hengende og dingle. De kommer aldri ned igjen.
Gresshopper spretter til vanlig rundt og gnager i seg blader. Av og til stuper noen av dem med vilje uti et vann i nærheten og drukner.
Noen av sneglene i Succineidaefamilien får kjempestore øyestilker. (Du vet vel at de utvekstene på hodet til sneglene ikke er horn?) De setter seg rolig på et blad og plutselig begynner øyestilken å blinke i klare farger. Ikke lurt når man er favorittmaten til fugler.
Hva er det som har skjedd med disse dyrene? Har de blitt gale?
Nei, det viser seg at de oppfører seg fullstendig rasjonelt. De er bare blitt besatte.

"Kom og spis meg!"

Parasitter er organismer (eller virus) som lever på bekostning av, og gjerne inne i, andre dyr. Der har de det varmt og trygt mens vertsdyret stadig fyller på med mat. Parasittenes største problem er at de stadig vekk må komme seg inn i nye kropper, noe som kan by på utfordringer når man er tilpasset til et så beskyttet miljø som innsiden av en vert er. En vanlig måte å løse dette problemet på er at parasitten har flere stadier og gjerne bor i forskjellige typer dyr på de forskjellige stadiene. Da kan f.eks. eggene bli med ut i verden sammen med avføringen til verten, mens det neste stadiet kan være i et lite dyr som spiser vertens bæsj. Faktisk så har de fleste store parasitter ganske kompliserte livssykluser og er gjerne innom to-tre mellomverter før de blir kjønnsmodne i en ny hovedvert.

Mauren som henger seg fast i gresset er infisert av en parasitt som heter liten leverikte. Når mauren henger i gresset er sjansen veldig mye større for at den blir spist av en sau eller et annet gressende pattedyr. Når mauren havner i sauemagen sniker parasitten seg inn i leveren til sauen hvor den lever glade dager og blir en fullvoksen ikte. Ikten legger egg i sauens tarm. Etterhvert havner eggene ute på bakken i en haug av avføring. Der blir de spist av snegler og utvikler seg til et annet stadium og danner slimklumper inne i sneglekroppen. Sneglene skiller ut slimklumpene. Slimklumpene er veldig god mat for maur og vips er sirkelen fullstendig.

De andre dyrene i eksemplene over er også infisert av parasitter. Gresshoppene som drukner seg selv er infisert med en hårorm som trenger å leve i vann for å få barn. Og sneglene med de blinkende øyenstilkene bærer på en flatorm som har fugler som hovedvert.

Ser du hva som skjer?
Parasittene bruker de stakkars dyrene som om de var kjøretøyene deres!

Inn i magen. Så krype opp i hjernen for å styre dyret inn i munnen på neste vert.
It's all in a day's work for parasites.

Og det er mere spennende å lære av dette. Parasittene er ofte små og enkle organismer. Også bakterier og virus er parasitter. Det er altså ikke snakk om at parasittene er utspekulerte og planlegger hvordan de kan lure verten til å gjøre som de vil. Parasittene har gener som styrer hvordan andre dyr skal oppføre seg.
Genialt. Og skummelt for oss som er store dyr.

Forskere oppdager at flere og flere menneskeparasitter faktisk kan påvirke oppførselen vår. På samme måte som mauren blir vi også “kjørt rundt” av parasitter som vil spre seg.
Akkurat mens jeg skriver dette har VG publisert en sak med tittelen “Mystisk barnesykdom herjer Uganda”. Der forteller de om en jente som har blitt glemsk, mistet taleevnen, ikke føler smerte og blir bundet fast i et tre av faren sin så hun ikke går seg bort i bushen eller drukner i elven. Ingen vet hva sykdommen skyldes, men parasitten Onchocerciasis er hovedmistenkt.
Vi begynner å nærme oss zombiene. Finnes det virkelig parasitter som tar kontroll over oss mennesker? Ja, vi vet om mange og en av dem er kanskje veldig utbredt. Kjære leser; hils på Toxoplasma gondii, parasitten som kanskje styrer mer av deg enn du vil like å høre.

Toxoplasma gondii, eller T. gondii, er en vanlig parasitt hos katter og årsaken til flere sykdommer hos mennesker. Mest kjent for folk flest er kanskje tilstanden “vannhode” som noen barn fødes med hvis mor er infisert med T. gondii. På verdensbasis er det anslått at nesten 30 % av alle mennesker er infisert med denne parasitten. Det foregår mye forskning på den for tiden og forskerne oppdager stadig rarere ting om hvordan vi blir kjørt rundt av dette bittelille dyret.
Rotter som er infisert blir tiltrukket av katter. Ikke så lurt for rotten, men som i eksempelet med sneglene over er det veldig lurt for parasitten som skal inn i katten.
Mennesker som er infiserte reagerer tregere enn andre og er mye oftere involvert i trafikkulykker. “Toxo-menn” blir innadvendte, mistenksomme og bryr seg mindre om regler og hva andre synes om dem. “Toxo-kvinner” får de motsatte trekkene. De blir mer utadvendte, stoler mer på andre, bryr seg mer om hvordan andre ser på dem og strengere på å følge regler. Husk at hvert tredje menneske på planeten er infisert.
Det er mye man fortsatt lurer på om hvordan T. gondii påvirker oss og mange forskere har kastet seg over temaet. Nye studier viser at parasitten kryper inn til to spesifikke sentere i hjernen: et område for nytelse og ett for stress og angst. Ikke nok med det, man vet også at den skiller ut signalstoffet dopamin som hjernen normalt bruker til å belønne seg selv f.eks. når du føler gleden av å lære noe nytt. Hva i all verden er det dette dyret driver med oppe i hodene våre? Ingen vet helt enda.

Toxoplasma gondii. Det er 1/3 sjanse for at denne rakkeren styrer hvordan du føler deg. 

Så er et vaskeekte zombieutbrudd mulig?
Ingen kan dø og så våkne og røre seg igjen, så den delen av mange zombiehistorier er umulig. Men scenariet i f.eks. filmen “28 dager senere” er i prinsippet fullt mulig. Et virus eller en annen parasitt kan tenkes å mutere slik at det påvirker oss til aggressivt forfølge de usmittede og få lyst til å bite dem og dermed skape nye zombier. Som ved alle epidemier ville også denne kunne vokse eksponensielt, det vil si at man fort kommer opp i enorme antall smittede. Aggresjon og lysten til å bite har vi liggende dypt i oss. Viruset trenger i prinsippet bare stimulere eller ødelegge de riktige signalene og områdene i hjernen.
En virussykdom som gjør deg gal av voldelig raseri og som smitter via spytt finnes faktisk allerede: rabies. Hvis rabiesviruset brukte litt kortere tid på å gjøre deg smittefarlig og kanskje til og med begynte å smitte via luft kunne vi fort ha havnet midt i en zombiepandemi.

Fra filmen Zombieland

To ting som sjelden fortelles om epidemier er at de vil stabilisere seg av seg selv. Parasitten er nemlig ikke interessert i å drepe verten (deg), du er jo både både bolig og matstasjon. Og hvis du dør raskt rekker du heller ikke smitte andre. Nye mutasjoner som gjør den mindre dødelig vil derfor spre seg raskt. Og enkelte mennesker vil sannsynligvis være immune.

Et zombieutbrudd er altså mulig, men ikke så mye å bekymre seg over. Det er mere interessant at vi er omgitt og smitted av utallige infeksjoner og parasitter som både har nytte av og evne til å få deg til å oppføre deg annerledes enn du ellers ville gjort.Og noe av det aller mest spennende er kanskje kjønnssykdommer?

Har du tenkt ordentlig på hvorfor det klør?

(Tidligere trykket i Alfa)

Ingenting å lære av blomstene og biene

Når barn begynner å lure på hvordan de kom til verden skal man visstnok kunne fortelle en historie om “blomstene og biene”. Det viser seg at veldig få egentlig har hørt denne historien. Og godt er det. For blomstene og biene er noen elendige sexforbilder.

Som biolog ble jeg nysgjerrig på hvordan foreldre bruker en historie fra naturen for å fortelle barn om sex. På nettet fant jeg mange som diskuterer når det er riktig å fortelle barna om “blomstene og biene”, men ingen som snakker om hva man da egentlig skal fortelle. Det ser ut som om kunsten å fortelle om “blomstene og biene” har gått tapt. Heller ikke engelske kilder er til noen hjelp. Der forteller de nemlig barna heller om “fuglene og biene”. Noe som heller ikke høres spesielt oppklarende ut.
Jeg bestemte meg for å rydde opp i rotet og redde verden fra fremtidige generasjoner som fullstendig misforstår hvordan man lager barn. Read on.

En elendig metafor for foreldre som ikke tør å fortelle sannheten

En elendig metafor
I den opprinnelige historien skal selvfølgelig “blomsten” være et bilde på det kvinnelige kjønnsorganet og “bien” er en penis som sniker seg inn i herligheten. Ut av det hele blir det laget nye blomster/barn. Et fint bilde for foreldre som ikke vil si sannheten, enten fordi de ikke tør si vagina eller fordi de ikke vet hva som egentlig foregår mellom blomster og bier. Sannheten om blomstene og biene er nemlig ganske .. komplisert.

Yrke: Sædbud
Blomsten har både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Bien kryper inn i blomsten for å samle nektar. Når den er inne i blomsten kommer den borti blomstens “peniser” og blir dekket av pollen/sæd. Deretter flyr den avgårde til neste blomst hvor den blir spønket ned igjen og samtidig gnir av litt medbrakt sæd på blomstens kvinnelige kjønnsorgan. Bien er med andre ord blomstenes mellommann når de skal ha sex med hverandre. Som betaling får han sukker/nektar.
Hva er det meningen at barn skal kunne lære av dette?
Den mest relevante lærdommen jeg kan se er at det er penger å tjene i sexindustrien. I verste fall tar poden historien bokstavelig og begynner som sædbud mellom sugar-daddy-hermafroditter.

Ikke lær av blomstene
Det finurlige samspillet mellom biene og blomstene er resultatet av millioner av år med evolusjon hvor de har blitt tilpasset til hverandre. Planter lever kjedelige liv. De beveger seg knapt og må få spredt sæden sin til andre planter for å unngå innavl. Noen planter løser det enkelt ved å slippe løs enorme mengder sæd på måfå. Sæden blåses rundt av vinden til det forhåpentligvis lander på en eller annen plante av samme art. Vi som har pollenallergi kjenner det godt når bjørka setter i gang med denne ufyselige formen for sex.
Litt mer finesse viser de plantene som benytter seg av dyr til å få flyttet sæden rundt. Det er disse plantene som lager blomster. Blomstene inneholder gjerne en gavepakke som lokker til seg dyret (sex er ikke gratis for planter heller) og planten kan derfor være ganske sikker på at dyret vimser videre til en annen plante av samme art og leverer sæden der.

Eplet faller ikke langt nok fra stammen
Også etter at planten er blitt gravid har den et transportproblem. Hvis den slipper frøene rett ned på bakken vil det poppe opp en bråte unger som må konkurrere med den og hverandre om det samme sollyset. Også til jobben med å sende ungene ut i verden er det mange planter som tyr til dyretransport. Og igjen betaler de for oppdraget, denne gang i form av sukkerholdig frukt som dyret kan spise. Dyret tusler mett avgårde før det etterhvert legger fra seg frøene på bakken, midt i en varm haug av rykende fersk gjødsel.
Menneskebarn kan altså ikke lære så mye nyttig om sex og fødsler av blomstene. Hva med biene?

Eh. Javel? Hva skal man lære av dette?

Ikke lær av biene heller
Hvis vi hadde formert oss på samme måte som bier ville det vært trist å være nordmann.
Hele livet ditt ville handlet om én ting: muligheten til å befrukte Dronning Sonja under en svær orgie. Og skulle du vært en av de heldige ville orgasmen endt med at penis brakk av og rev med seg tarmene dine. Og så dør du.

Det er kanskje bra at foreldre ser ut til å ha sluttet med å fortelle barna historien om “blomstene og biene”. Historien er uansett moden for en faglig oppdatering. I en annen artikkel her går jeg igjennom noen andre vakre historier fra naturen som kanskje kan erstatte “Blomstene og biene”. Så får vi kanskje lært de unge noe skikkelig om sex.

(Tidligere trykket i Alfa)