Hvordan leve med flere koner?

Hvis det bare var kroppene våre som var begrensningen, ville hver eneste mann kunne klare å produsere omtrent ti tusen milliarder barn. Hver. Den viktigste grunnen til at vi ikke når dette potensialet er at det ikke finnes nok damer i verden. Men hvorfor nøyer de fleste menn seg med en kone om gangen når vi så tydelig er bygd for barneproduksjon i industriell skala? Lurer du på hvordan du skal klare å håndtere flere koner på en gang? Her er en overlevelsesguide.

Av Jens Andreas Huseby
(Artikkelen har tidligere vært trykket i Alfa og er derfor skrevet for deres målgruppe; unge menn)

Mannekroppen produserer sædceller i et vanvittig tempo. Mens jenter forsiktig doserer ut en og en eggcelle hver måned, tryller en mann fram flere hundre millioner kjønnsceller til hver eneste orgasme. Hvis alt ligger til rette for det kan en kvinne potensielt føde omtrent 40 barn gjennom livet, mens det tar en mann en drøy uke å produsere flere sædceller enn det finnes kvinner på jorda. Det virker innlysende at en mann trenger å fordele “gavene” sine på flere damer.

Trøbbel
For den enkelte mannen er det selvfølgelig optimalt (i evolusjonær sammenheng) å sette barn på så mange damer som mulig. Samtidig trenger vi ikke tenke så lenge før vi skjønner at dette ikke blir så enkelt. For hvis hver enkelt mann har som mål å ha flest mulig damer blir det raskt mange om beinet. Resultatet er en konstant konflikt om en begrenset ressurs.
Og enda viktigere: hva med damenes mål? Det utfallet som er best for henne (igjen, evolusjonært) er at de få barna hun får har de aller beste betingelsene for å vokse opp til å bli friske og ressurssterke nok til å igjen få flest mulig barn. Da er det ikke lurt med en mann som hele tiden fyller på med nye koner og unger.

Regnestykket
For moro skyld ser vi bort fra de kompliserende problemene et øyeblikk og regner ut hvor mange damer du “trenger”. La oss si du vil produsere flest mulig barn med færrest mulig kvinner og er selv i stand til ett samleie hver dag. For enkelhets skyld, det gjør ikke så mye fra eller til, kan vi si at hvert samleie fører til en graviditet. Hver kvinne vil da være gravid i ni måneder av året og fruktbar igjen først etter at hun er ferdig med å gi barnet pupp. Den jobben kan andre ta, så vi kan igjen forenkle og si at hun er fruktbar igjen bare tre måneder etter fødselen. Hver kvinne i babyfabrikken din er altså bare produktiv en gang hvert år. Du trenger med andre ord over 300 damer for å holde tempoet oppe. Og stadige påfyll etterhvert som de eldste kommer i overgangsalderen.

Det blir ikke lett. Hele vårt sex- og samliv er et vepsebol av interessekonflikter mellom våre egne, kjærestenes og våre rivalers drifter. Som mange av oss har lært: det hjelper ikke hvor søt og snill den nye dama du har møtt er, kjæresten din synes ikke noe særlig om henne uansett. Allikevel lever mange mennesker i kjæresteforhold med flere enn to personer samtidig. La oss se litt på hva som kreves av menn som vil ha et forhold til flere damer samtidig. For å gjøre det enkelt for deg som planlegger flerkoneri, har jeg delt instruksjonene inn etter ambisjonsnivå.

Hvor mange koner planlegger du?
[Over 1000] [100 - 1000] [20 - 100] [5 - 19] [2 - 4] [2] [1] [0,5 - 0,2]

---

Over 1000: Legendene
Noen menn står som lysende eksempler på hva som er mulig når alt ligger til rette for det.
Aztekernes leder Montezuma den andre hadde over 4000 konkubiner i følge antropologen Laura Betzig. Da spanjolene invaderte var over femti av damene hans gravide samtidig.
I “Den forbudte by” holdt kinesiske keisere gjerne over ti tusen konkubiner.

Hva som skal til:
For å holde på flere tusen partnere trenger du makt over mennesker og en stabil infrastruktur. Du må først karre til deg all rikdom i hele den kjente verden. Så må du sørge for nok stabilitet til at alle damene får et bra liv hos deg og at alternativet deres er en lutfattig og underkuet undersått. Du må ha mange tjenere som administrerer landsbyen av koner for deg og de må være til å stole på. Kastrér dem gjerne så du er sikker på at de ikke har noen interesse av damene dine.
For å holde konkurrentene unna må du til enhver tid sørge for å ha den største og beste hæren.

Spesielle utfordringer:
Hvis du synes det er slitsomt å holde styr på ditt eget hushold, tenk på hvordan det er å måtte ha total kontroll over et helt imperium. Absolutt alle andre menn er dine potensielle fiender og konkurrenter.

---

100 - 1000: Herskerene
De færreste herskere har klart å holde hele småbyer av damer for seg selv. Det blir litt enklere straks man behersker (!) seg litt og ser seg fornøyd med noen hundre koner. Det får man fint plass til i et passe stort palass og ekstrakostnaden er ikke så stor når man allerede har fylt det opp med tjenere, vakter og rådgivere. Du legger heller ikke beslag på samtlige fine damer i hele riket, bare et standsmessig forsvarlig utvalg som de fleste kan godta.

Moulay Ismail som var sultan i Marokko fra 1672 til 1727 er en av mange herskere som har fulgt denne oppskriften. I 1721 fikk han sin sønn nummer 700.

Det blir mye pappaperm med over tusen unger 

Hva som skal til:
Som med de mer ekstreme legendene i eksempelet over må du beskytte koneflokken mot rivaler. Ordet “Harem” kommer fra det arabiske “Haram”, som betyr noe sånt som “Forbudt, fordi det er hellig og viktig”. Prester kan være like nyttige som soldater når du vil holde damene for deg selv. Du må også ha nok militærmakt til å kapre og holde på damene mot deres egen og deres families vilje.

Spesielle utfordringer:
Konkubinene dine vil sannsynligvis ikke ønske å bare være en av flere hundre. Gulroten hennes er at hun kanskje blir mor til den neste herskeren, men for hver ny dame i haremet minsker sjansen for at akkurat hennes barn vil arve riket ditt. I verste fall risikerer barna hennes å bli din valgte etterkommers største utfordrere til tronen. En livsfarlig situasjon.
Beregn mye tid og penger på håndtering av konflikter.

---

20 - 100: Sektledere
Hvis du ikke har en egen hær, hvorfor ikke få kvinnene til å tro at det er Guds vilje at de skal gifte seg med deg?

Ziona Chana har sannsynligvis verdens største familie. Han bor i et hundreromshus nordøst i India sammen med sine 39 koner, 94 barn og 33 barnebarn. Han har sitt eget master bedroom ved siden av soverommene til de yngste konene. De som har blitt litt eldre deler sovesal.
Da Sun Myung Moon startet Moon-sekten innførte han et system hvor sektmedlemmene gifter seg med hverandre i hopetall, men hvor ekteskapet ikke var gyldig før Herr Moon selv fikk introdusert bruden til ekteskapets gleder.

Hva som kreves:
Karisma og overtalelsesevner. Pengene til å holde det hele gående får du fra de nyfrelste.

Spesielle utfordringer:
Som sektleder lurer du folk til å glemme sin egeninteresse. Det er ingen enkel jobb. Tilhengerne dine må skjermes for andre inntrykk. Kritikk og innsigelser må lukes ut raskt slik at du kan holde det hele gående. Husk mantraet; det er ikke deg alle damene gifter seg med, men Gud!

Ziona Chana har 39 koner 

---

5 - 19: God, gammel overklasse
I gamle britiske herskapsboliger var det vanlig å holde 10-20 tjenere. Og de fleste tjenerene var unge jenter.
En undersøkelse fra 1883 slo fast at tjenestepiker var mødre til nesten halvparten av alle barn som ble født utenfor ekteskapet i den britiske overklassen.

Hva som kreves:
Et stort hus og penger nok til å ansette ugifte kvinner. Generell nød hjelper også slik at jentene ikke har så mange andre alternativer enn å takke ja til å bo og arbeide i ditt hus. En litt mer moderne variant er kanskje bedriftseieren som både tilbyr starten på en lysende karriere og en varm seng.

Spesielle utfordringer:
I tillegg til lover mot overgrep og misbruk av maktposisjoner, er dette en litt snikete måte anskaffe seg et harem på. Kvinnene er tilknyttet deg på andre premisser enn et seksuelt forhold og den fasaden må opprettholdes både mot dem, men også mot omverdenen. Sørg for nok penger til advokat og landets beste PR-rådgiver.

Tjenestepiker serverte mer enn te

---

2-4: Muslimer
Koranen, Sure 4.3, forteller muslimske menn hvor mange koner de kan ha:
- Og hvis du tror at du ikke vil være i stand til å behandle de foreldreløse rett, kan du gifte deg med to eller tre eller fire kvinner som du velger. Men hvis du forstår at du kanskje ikke kommer til å være rettferdig overfor dem, så ta bare en kone, eller gift deg med de som har kommet i ditt eierskap.
Som vi har sett i flere av de andre eksemplene kan religion være et godt verktøy når du skal etablere et forhold til flere kvinner samtidig.

Hva som kreves:
Konvertering og flytting til et land som følger muslimske lover. Også i dette tilfellet må du ha penger nok til å kunne forsørge alle damene og barna du får med dem. Den nye religionen din foreskriver heldigvis også en god del triks som gjør det lettere å håndtere trusselen fra rivaler og kvinnenes egeninteresse. Damene dine får ikke møte andre menn og eventuell utroskap kan straffes med døden.
Et alternativ er å bli mormoner og flytte til Utah hvor politiet ser gjennom fingrene med religiøst begrunnet flerkoneri selv om det egentlig er forbudt.

Utfordringer:
Andre sider ved religionen, kanskje spesielt alkoholforbudet, kan gjøre at det hele koster mer enn det smaker.

---

2: Bigamister
Jon Bertelsen i Drammen har bygget opp selskapet Bertelsen Cognac. Han bor sammen med både Annika og Suzanne. Annika og Suzanne er etter alt å tyde fornøyde med situasjonen, men skulle ønske at de norske lovene tillot at begge kunne være gift med ham samtidig.

Polygyni (to koner) er forbudt i de fleste vestlige land. Og i de aller fleste tilfellene der det allikevel forekommer, vet ikke konene at mannen deres også er gift med en annen.

Parallellproduksjon av unger er effektivt

Hva som kreves:
Et åpent forhold til to kvinner samtidig er igjen et ressursspørsmål. Har du nok til at ingen av dem opplever at den andre “får for mye”? Forholdet til “den andre” utgjør i utgangspunktet en halvering av den tiden og de ressursene du ellers ville brukt på den ene kvinnen. Det å få inn kone nummer to utgjør det største “verdifallet” for en kvinne som skal dele mannen sin med flere og er derfor den største kamelen å svelge. Når kone nummer fem flytter inn, reduserer hun bare de andres del av kaka fra 25 til 20 prosent.
De fleste bigamister lever et dobbeltliv og holder de to konene skjult for hverandre. Enkelte flytter mellom to familier flere ganger i uka. Kalenderdisiplin og knallsterk hukommelse er en forutsetning.

Spesielle utfordringer:
Å overtale kone nummer én. Hemmelighold i Facebooks tidsalder

---

1: Monogame
En amerikansk undersøkelse fra 2010 dokumenterte det vi egentlig vet: de aller fleste menn er i store deler av livet sitt i et stabilt forhold med én kvinne.
De fleste forhold og ekteskap bryter sammen etter en viss tid. Spesielt er forhold som ikke har ført til barn er skjøre, noe mange forskere tror kan være et forsvar mot sjansen for å “kaste bort” tiden i et ufruktbart forhold.
Uansett er de fleste av oss serielt monogame. Flere damer gjennom livet, men en om gangen.

Hva som kreves:
Parforholdet er riktig nok et kompromiss, men det er den mest stabile og mest håndterbare måten å organisere sitt forhold til kvinner på. Du må oppfylle hennes ønsker og gi avkall på andre partnere, men til gjengjeld får du et oversiktlig forhold uten for mange forstyrrende faktorer.

Spesielle utfordringer:
Dette vet vi alle fra før: Parforholdet er i konflikt med dine egne og hennes drifter. Og ofte i åpen konflikt med driftene til personer utenfor parforholdet.

---

0.5 - 0.2: Polyandrine
I enkelte helt spesielle situasjoner lever flere menn i stabile forhold med en og samme kvinne. Flermanneri er forbudt i alle religioner og selv i land som ellers tillater flerkoneri.
Selv i kulturer som er kjent for polyandri (deler av Tibet og India) forekommer det sjelden. Og mennene er nesten alltid brødre eller i nær slekt.

Hva som kreves:
Polyandri “lønner seg” når det er ekstremt vanskelige tider og mange må samarbeide for å skaffe nok mat, ikke minst til barna. Det hjelper også å bo i et samfunn hvor det er kvinnene som eier de viktigste ressursene som f.eks. matjord.
Sett fra kvinnenes side er flermanneri en ganske fin løsning uansett om det er dårlige tider eller ikke. Sånn sett kan man si at skjult polyandri (når mennene ikke vet om hverandre) egentlig er ganske vanlig; det er jo bare et annet ord for helt vanlig utroskap.

Spesielle utfordringer:
Usikkerhet rundt farskap. Åpent polygame forhold er ustabile fordi de så sterkt strider mot hver av mennenes egeninteresse. Sjansen for at du jobber livet av deg for barn som ikke er dine egne er meget høy. Et lite smutthull er hvis de andre mennene er i nær slekt og aller helst brødre. Da er barna i det minste 25 prosent i slekt med deg selv om de ikke er dine.

Polyandri: flere menn deler samme kone. Legg merke til hvem som smiler :-)

Sextips fra dyreriket: “Blomster og bier” versjon 2.0

Historien om “blomstene og biene” er ikke spesielt opplysende når det kommer til sex og samliv. Kanskje andre dyr kan lære oss noe mer interessant og oppdatert? Dyreverdenen viser seg å være full av lærerike sexhistorier for den frisinnede og avanserte Trekant-generasjonen. Hva sier du til gjensidige penetreringer i hverandres bukhuler, avbitbar penis eller en sædhage?

Homo-nekrofil stokkand

I 1995 satt biologen Kees Moeliker på kontoret sitt i det naturhistoriske museet i Rotterdam da det smalt i vindusruta. To hannlige stokkender (de med det grønne hodet) hadde flydd sammen da den ene klasket inn i vinduet og døde momentant. Uten opphold voldtok den gjenlevende anden liket i 75 minutter.
Kees fotograferte liveshowet og skrev en artikkel om det i et vitenskapelig tidsskrift. For denne innsatsen ble han belønnet med IgNobel-prisen for latterlig forskning i 2003. Den drepte og ydmykede anden ble utstoppet og er nå en av hovedattraksjonene på museet hvor Kees jobber.

Lærdom: Ikke dø mens du er ute med en kåt kompis

Dyrerikets lengste penis

Rur, det som ser ut som skjell på skroget av gamle båter, er egentlig et krepsdyr. Siden ruren sitter fast er det vanskelig å finne en partner å pare seg med. Løsningen er en penis som er over femti ganger lengre enn selve dyret. Penisen rekker fint fram til alle de andre rurene i området.

Lærdom: Hvis du ikke gidder å reise deg fra sofaen kan du sende din hundre meter lange penis ut på tokt på egen hånd.

Hvis partner ikke vil komme til penis, får penis komme til partner

Gender bender 

Meitemarker er hermafroditter med mannlige kjønnsorganer i en del av kroppen og kvinnelige i en annen. Hvis de ikke finner noen andre å pare seg med kan de krølle seg opp og befrukte seg selv.

Lærdom: Det kan hjelpe å være akrobatisk og myk hvis man er alene

Lang, lang rekke

Sjøharer er en type snegler som lever i havet. På samme måte som meitemarken er sjøharene hann i den ene enden og hunn i den andre. Dette har gjort sjøharene særdeles effektive når det kommer til paring; de kobler seg opp på hverandre i lange rekker. Hver og en stikker snabelen inn i dyret foran og tar imot en bakfra. Av og til finner forrerste snegl fram til den som er bakerst i rekken og danner en sirkel så alle får.

Lærdom: Ikke noe her for heteroseksuelle menn.

Sjøharer

Ikke sett den fast

Snegler har generelt noen merkelige sexvaner. I tillegg til at penis stikker ut av halsen. Banansneglene (A. dolichyphallus) har f.eks. en penis som er like lange som kroppen og er hermafroditter, både hunn og hann i samme dyr, i likhet med sjøharene og meitemarkene. Hvis de parer seg med en annen banansnegl som er litt for liten risikerer de at penis sitter fast inne i partneren. Dette løser den lille stakkaren enkelt ved å bite hele stasen av storkaren.

Lærdom: Forsiktig med tennene!

Mange snegler skyter hverandre med "love darts". Taperen blir gravid.
 Foto: Joris M. Koene and Hinrich Schulenburg

Make war, not love

Det er mer å lære av hermafrodittiske dyr. Flatormer, for eksempel. Deres penis er formet som dolker og blir benyttet som jaktvåpen i tillegg til sex. Når to flatormer har seg er det derfor om å gjøre å være mannen i forholdet. De fekter med penisknivene og prøver å stikke uten å bli stukket selv. Taperen blir dolket gjennom huden, får sprøytet partnerens sæd rett inn i kroppen og blir en ulykkelig mor. Vinneren stikker av og prøver å bli far til flere flatormbarn.
Vanlige hagesnegl har tatt det hele enda et hakk videre og skyter på hverandre med små beinpiler. Forspillet dreier seg om å plassere seg smartest så man treffer motstanderen uten å bli truffet selv. Pilene er dekket av et slim som skal gjøre det mer sannsynlig at partneren blir befruktet.
Selv enkelte tokjønnede dyr har tatt til våpen. Hannene hos veggelus, de lusene som var vanlige å ha i senga i gamledager, bryr seg døyten om hunnens kjønnsorganer. Deres penis fungerer som en kniv og penetrerer lett hunnen hvor den enn kommer til. Sædcellene finner veien til eggene selv.

Lærdom: Hjelpemidler er tillatt, men grensen bør gå ved våpen. Ellers blir det utrivelig.

Penisfekting. Taperen blir gravid.

Åttearmet fisting

Blekkspruter har haugevis av armer. I stedet for å danne en penis som henger og slenger i tillegg til armene omdanner de i stedet elegant en eller to tentakler til jobben med å levere sæd inn i hunnen. Som om ikke det er nok har arten “Argonauter” utviklet enda et triks: når de har sex kobler de av penistentakkelen. Tentakkelen suger seg fast på hunnens kjønnsorgan og blokkerer effektivt tilgangen for nestemann.
Første gang en forsker så en hunn med en slik penistentakkel på seg, for to hundre år siden, var han sikker på at det var en parasitisk orm og lanserte penisen som en ny art han hadde oppdaget.

Lærdom: Hvis du klarer å regenerere en ny, kan du og partneren eksperimentere med å la penis bli igjen i vagina 

Argonauter. Vakre dyr med en selvstendig penis.

Ekstrem tøffelhelt

Dypt nede i havet er det bekmørkt. Man risikerer å svømme rundt hele livet uten å finne en sexpartner. Anglerfish, du vet den dyphavsfisken som har en fiskestang på hodet, har funnet en smart løsning. Rett etter at de er klekket biter de små hannene seg fast på en hunn. Der blir de hengende hele livet. Som ikke er særlig langt.
Hannen oppløser nemlig deler av kroppen sin som hunnen får som næring. Deretter henger han fast på hunnen som en annen utvekst til hun er klar for å få barn. Først da fullfører han jobben og slipper sæden inn i henne.
Marinbiologer lurte lenge på hvorfor de aldri fant noen hanner av denne arten og hvorfor alle hunner så ut til å være syke med rare utvekster.

Lærdom: Ikke kleng. Det er selvutslettende og alt du oppnår er å være en pest og en plage.

Damen suger virkelig livskraften ut av mannen hos denne fiskearten

Butche hyener

Hunn-hyener er tøffere enn hannene. De er større, sterkere, sintere OG de har både baller og en liksom-penis. Ballene er bare klumper som henger der, men penisen er en omdannet klitoris. Hun kan til og med få ereksjon.
Hannens utfordring, i tillegg til å være totalt underlegen hunnen, er å få til ordentlig sex med dette monsteret av en dame. Hans penis må nemlig inn i hennes.
Han kan heldigvis trøste seg med at hun må føde gjennom saken.

Lærdom: Lek gjerne med kjønnsrollene. Det er hun som får en smekk av virkeligheten.

Golden giraff-shower

Det er ikke så enkelt å ha sex når man har en over to meter lang hals. Giraffhanner liker å vite at det er verdt strevet og sjekker derfor først om hun er fruktbar for øyeblikket. På samme måte som hos mennesker kan man sjekke dette ved å se på hvilke stoffer hun har i urinen. Vi mennesker har heldigvis funnet opp noen smarte pinner og måleapparater til slikt, mens giraffhannen tar seg en stor slurk for å vurdere varene.
Hvis hun faller i smak følger han etter henne til hun blir lei og lar ham bestige henne.

Lærdom: Wet sex er i beste fall en del av forspillet

Fertilitetsmonitor

Sædhage

Hvis du er kunstnerisk anlagt og liker eksperimentell sex kan du la deg inspirere av den røde fløyelsmidden. Hannen hos denne oppfinnsomme arten spruter sæden sin på vegetasjonen i en liten kjærlighetshage. Deretter lager han en vakker sti dekket av fløyel som hun kan følge for å finne herligheten. Dersom hun liker det hun ser setter hun seg ned i sæden hans og blir befruktet.

Lærdom: Lag en vakker sædhage og lokk din utkårede til den. Send meg gjerne en mail med hvordan det gikk.

Den røde fløyelsmidden er inne på noe

De andre menneskene

Dypt inne i Afrikas jungel har forskere gjort en forbløffende oppdagelse. To andre menneskearter, ikke Homo sapiens som oss, lever i små familiegrupper. For bare et par hundre tusen generasjoner siden, et kort blaff i naturhistorisk sammenheng, var vi samme art som dem. Oppdagelsen har vært kjent i noen år nå, men dysses ned av religiøse hensyn. Her er sannheten.

Reconstruction by Kennis & Kennis/Photograph by Joe McNally. National Geographic.

Vi er ikke alene
Hvis du er like nerdete som jeg er, har du sikkert fantasert om at kanskje ikke alle urmenneskene døde ut. Kanskje lever det fortsatt en stamme med Homo habilis eller Australopithecus afarensis et eller annet uutforsket sted på kloden. Eller hva med overlevende Paranthropus boisei eller Homo floresiensis? Forskere har funnet skjelettrester fra det som kan være omtrent 20 tidligere menneskearter. Da er det ikke så utenkelig at etterkommerne til minst en av dem fortsatt lever.
Hvordan skulle vi forholdt oss til dem? Ville vi begynt å tenke annerledes på hvem vi er?
Det er faktisk ikke mer enn 30.000 år siden mennesker som du og jeg levde side om side med den andre menneskearten Homo neanderthalensis, Neanderthalerne. Og går vi lenger tilbake i tid levde det mange menneskearter samtidig.

Aboriginerene
Urbefolkningen i Australia ser primitive ut. Etter at engelskmennene kom til Australia har de blitt utsatt for en rekke overgrep, ofte begrunnet med at de ikke kan ansees som moderne mennesker. Helt ukjent for folk flest har ganske mange forskere lurt på om aboriginerne egentlig var restene av en annen menneskeart, Homo erectus. Eller om de ihvertfall hadde “blandet seg” med dem en gang i tiden.
I 2007 kom svaret fra en forskergruppe som hadde analysert DNA’et til aboriginerne. De er moderne mennesker, Homo sapiens som oss, uten spor av DNA fra Homo erectus. Bare tre år senere, i 2010, fikk vi vite at våre europeiske forfedre derimot hadde hatt seg med en annen menneskeart.

Neanderthalersex
Opp til 4 % av DNA’et ditt stammer fra neanderthalere. Hvis du ikke er etnisk afrikaner da. Afrikanerne har nemlig ikke spor av neanderthaler-gener i seg. Forklaringen er sannsynligvis veldig enkel: da våre forfedre vandret ut fra Afrika, møtte de neanderthalere som hadde slått seg ned i det som i dag er Midt-Østen. Nå var ikke neanderthalerjenter det vi normalt tenker på som vakre, så vi kan kanskje anta at det var våre kvinner og deres menn som hadde sex. Det er også mulig at sexen ikke var heeelt frivillig. Uansett ble ungene med på lasset da forfedrene våre dro videre og bosatte seg over hele verden.

Tjukke slektaDu har helt sikkert sett noe rart med alle de latinske navnene på de gamle menneskeartene over her. Noen av de begynner med Homo, noen med Australopithecus og noen med Paranthropus. Er det ikke bare de som begynner med Homo som er mennesker?
Her er det faktisk mye grums. Den første delen av artsnavnet sier hvilken “slekt” arten tilhører. Det er bare en måte å si at artene er veldig like og at det ikke er så veldig lenge siden de ble til forskjellige arter. For eksempel heter leoparder Panthera pardus, mens tigre kalles Panthera tigris. Begge tilhører panterslekten og fram til toppen 6,5 millioner år siden var de samme art.
Problemet med navn på menneskeslekten er at det er så mange som vil at det skal være tydelig at vi moderne mennesker er veldig spesielle. Derfor har man brukt helt andre regler for hvilke arter som skal tilhøre menneskeslekten enn det man har brukt for de andre slektene i dyreriket. For 6,5 millioner år siden, før leopardene og tigrene skilte lag, hadde heller ikke vi skilt lag med hverken Paranthtopus eller Australopithecus. Hvis vi hadde fulgt reglene som er brukt i slekten Panthera skulle altså disse tidlige menneskeapene også være med i slekten Homo.
Og det er da vi oppdager at det fortsatt lever noen andre menneskearter enn oss. For 6,5 millioner år siden var vi nemlig fortsatt samme art som det som skulle bli våre to søsterarter.

Skillet mellom oss og de andre sjimpansene følger ikke de vanlige reglene for klassifisering. 

Mennesket, den tredje sjimpansen
Mannen som fant opp det smarte navnesystemet, svensken Karl von Linné, ga navn til to utgaver av mennesker: Homo sapiens og Homo troglodytes. Det er ikke helt klart akkurat hvilken art Homo troglodytes var ment å være. Muligens hadde Linné bare en generell hulemann i tankene (“troglodytes” betyr huleboer).
Litt senere ble sjimpansene oppdaget av vitenskapen. De fikk navnet Simia troglodytes av en kar som het Blumenbach og som skjønte at Linné hadde vært på bærtur med huleboeren sin og at navnet derfor var ledig. (Blumenbach sikret seg litt senere en plass i historien ved å finne opp raselæren, men det er en annen og mye tristere historie)
Etter litt om og men ble sjimpansene og bonoboene etterhvert plassert i sin egen slekt, Pan. Og der har de vært fram til i dag. I mellomtiden har biologifaget utviklet seg en hel del og flere biologer pusher nå på for å få gitt de to sjimpanseartene sine rette navn: Homo troglodytes og Homo paniscus.
DNA-prøver viser nemlig at de er mer mennesker enn aper. Enkelte anerkjente evolusjonsbiologer mener de til og med kan være etterkommere av Australopithecus afarensis, arten som det berømte urmennesket “Lucy” tilhørte.


Villmennesket
Du vet sikkert en del om den vanlige sjimpansen, Pan troglodytes.
De lever ganske røffe liv i familiegrupper med en alfahann på toppen. Selv om de virker veldig primitive og voldelige i forhold til oss vet vi nå at de samarbeider, finner opp nye verktøy, lærer av hverandre, teller raskere enn oss, snakker til hverandre med forskjellige dialekter og mye, mye mer. Jane Goodall, som var en av de første forskerene som levde tett på sjimpansene i årevis for å studere dem ordentlig, ga etterhvert opp å beskrive dem med tall og grafer. I stedet skrev hun en bok som mest minner om en vanlig roman om enkeltpersoner som inngår allianser, tar seg av foreldreløse barn, holder ting skjult for hverandre og fryser ut de som de ikke liker. Det er sånn sjimpansene er, mente hun. Ganske like oss.
En av de nyeste oppdagelsene er at sjimpansene har sin egen naturmedisin. De leter gjennom skogen til de finner en helt spesiell plante som inneholder antibakterielle stoffer. Så tygger de på bladene til de er most og smører dem på sår på samme måte som vi gjør med salver og plaster.




Hippiemennesket
Den andre søsterarten vår, Pan paniscus, ble det ikke ordentlig forsket på før for bare noen tiår siden. Og det man har funnet ut om Bonoboene er fullstendig oppsiktsvekkende. Det de er blitt mest kjent for er at de benytter enhver anledning til å ha sex. Mange liker også å peke på at de er styrt av hunnene og lever veldig fredelige og harmoniske liv.
Enda kulere er det at de kan lære seg å forstå hele setninger som mennesker sier til dem, gi avanserte svar ved å tegne eller trykke på symboler på en PC, ofte går oppreist og kanskje er den eneste arten i tillegg til oss som liker å stirre på flammene i et bål.

Forskerene som jobber med sjimpanser og bonoboer er litt frustrerte over at ingen tror på dem når de forteller hvor like oss disse menneskeapene er. De lever så tett på dem selv og folk flest er skeptiske til at historiene de forteller er sanne. Her er for eksempel et utdrag fra en vitenskapelig artikkel om bonoboenes kommunikasjonsevner. Nyota (en av bonoboene) har tastet “BLÅBÆR IDAG" på touch-skjermen med symboler og en av biologene, Bill, henter frosne blåbær fra fryseren:

“Nyota reagerte med å taste "IKKE IS". Bill visste ikke hva han skulle gjøre, for han hadde ikke ferske blåbær og sa til Nyota “Jeg har dessverre ikke ferske blåbær. De er spist opp”. Nyota svarte, "BAKSIDEN, BAKSIDEN, BAKSIDEN” - et sted bak huset hvor bonoboene ikke får lov til å være. Bill hadde vært på baksiden tidligere på dagen og var sikker på at det ikke var noen blåbær der. Det var lørdag og han var den eneste på laboratoriet. Nyota tastet "SUE".
"Er Sue på baksiden?", spurte Bill.
“SNAKKE, SNAKKE, SUE, NÅ”, tastet Nyota.
“Vil du at jeg skal ringe til Sue med telefonen?”
"PIP, JA.", svarte Nyota.
Så ringte Bill til Sue. Hun fortalte at hun hadde bedt noen om å kjøpe blåbær i butikken, men hun visste ikke om de hadde kommet tilbake enda. Bill gikk til baksiden og så at vedkommende holdt på å pakke ut av bilen. På bordet sto det to kilo ferske blåbær.
Senere fortalte Sue at Nyota hadde bedt henne om blåbær kvelden før, så hun hadde bestilt det for ham.

 

En annen historie som er dokumentert av biologen Franz De Waal:
Bonoboen Kakowet så at en av dyrepasserne åpnet vannkranene og skjønte at vannet kom til å fylle en grøft hvor bonoboungene lekte. Dyrepasseren kunne ikke se ungene i den dype grøften.
Kakowet løp bort til dyrepasseren, førte ham bort til ungene og hjalp til med å løfte dem ut.
Begge disse dagligdagse historiene viser at bonoboer er i stand til å forstå hva andre vet eller ikke vet om situasjonen og at de kan formidle den informasjonen som den andre kanskje mangler. For ikke lenge siden trodde alle at det bare var vi moderne mennesker som var så intelligente og empatiske.


Nye menneskerettigheter?
Etter at man har begynt å forstå at begge de to sjimpanseartene er høyst bevisste vesener som oss, har flere begynt å stille spørsmål om de ikke også fortjener en spesiell type beskyttelse gjennom lover. En bevegelse i USA, undertegnet av mange seriøse forskere, ønsker å gi bonoboer og sjimpanser status som “personer”. I det delvis erkereligiøse landet kommer nok ikke det til å skje på en stund, men bevegelsen får stadig mer støtte. Spesielt ille er det at man ikke har noe regelverk som forhindrer folk fra å skille foreldre og barn. De er jo bare dyr, ikke sant?
Nå finnes det masse forskning på emosjonelle senskader hos sjimpanse- og bonobounger som har sett foreldrene bli drept eller tatt fra dem. De reagerer som menneskebarn gjør.
Nylig vant gruppen fram i en viktig sak. Siden sjimpanser er så like oss har de vært viktige forsøksdyr innen medisinsk forskning. I 2011 sluttet de store laboratoriene helt å bruke sjimpanser til slike eksperimenter. Det var ikke lenger etisk forsvarlig å utsette tenkende og følende individer for et liv i fangenskap hvor de blir påført sykdommer.

Det er ganske enkelt ikke riktig å behandle dem umenneskelig.

Store baller og løse kvinner

I dagligtalen brukes “store baller” gjerne som et kjennetegn på ekte alfamenn. Hvorfor er da de svære gorillahannene utrustet med bittesmå testikler, mens de hippieliknende bonoboapene bærer på bjeller som hadde gitt oss karer belastningsskader?

Selv om mange fortsatt ikke har fått det med seg, er vi mennesker i veldig nær slekt med de store apene. Vi er så godt tilpasset til å kjenne igjen andre av vår egen art at de andre menneskeapene ser overdrevent annerledes ut enn de faktisk er. Sjimpansene er faktisk nærmere i slekt med oss enn de er med gorillaer eller orangutanger. Ganske mange forskere mener til og med at sjimpanser burde regnes som en menneskeart og ikke en ape. Uansett; disse dyrene er så like mennesker at vi har mye å lære om oss selv av å studere dem. Og denne gang skal vi lære om ballestørrelser.

Det finnes mange sykdommer du ikke vil ha. Lymfatisk filariasis (elefantsyke) er en av dem.

Det finnes syv nålevende arter av menneskeaper; mennesker, sjimpanser, bonoboer, to gorillaarter og to orangutangarter. De tøffeste hannene finner vi hos gorillaer, der sjefen for flokken kan veie over to hundre kilo. De minste hannene tilhører bonoboene, eller dvergsjimpansene som de kaltes før, og veier under 40 kilo. Det pussige er at ballene til en bonobo er langt større enn ballene til en fullvoksen “silverback”-hann i gorillaslekten. Og vi mennesker har bare en midt-på-treet-sekk. Hva er det som har gitt oss disse middelmådige nøttene? For å finne ut av det må vi først tenke igjennom hva de er til for.

Evnukker og alfahanner
Testiklene er som alle vet stedet der sædcellene blir laget. De svømmende krabatene produseres best i omgivelser som er en grad kaldere enn vanlig kroppstemperatur. Det er derfor testiklene henger til kjøling utenfor kroppen og nesten trekkes inn i kroppen når det blir for kaldt. Testiklene produserer også det mannlige kjønnshormonet testosteron. Hvis man av en eller annen grusom grunn mister ballene før puberteten blir man en evnukk ; kommer aldri i stemmeskiftet, får ikke mannlig hårvekst, og utgjør ingen trussel for en sjalu haremeier (eunuchos betyr på gresk “sengevokter”). Det er kanskje evnukker som er grunnen til at vi kobler store testikler med ekstra tøffe menn?
Størrelsen på ballene har uansett sannsynligvis noe å gjøre med produksjonen av enten sædceller eller testosteron.

Vi er sjimpansenes nærmeste slektninger

Testosteronkinaputt
Hvis poenget med store baller er å lage mye testosteron burde vi kanskje sett det på hvordan bonobohanner og gorillahanner oppfører seg? Burde ikke de storballede bonoboene da være testosteronbomber, og gorillaene nesten som evnukker? De svære alfahannene hos gorillaer sitter riktig nok mye i fred og fordragelighet og knasker på planter. Men det er ikke tvil om hvem som er mest alfa av de to artene. Bonobomenn er fullstendig underordnet alfahunnene i flokken og har de noe uoppgjort med noen løses det med litt kos. En gorillahann, med bittesmå testikler, er fullstendig sjef for en flokk med hunner og ungene han har med dem. Sølvryggen, som alfahannen kalles, er gruppens midtpunkt. Han tar alle beslutninger, rydder opp i krangler og bestemmer hvor de skal dra og når de skal campe for kvelden. En bonobohanns sosiale status avhenger av hvem moren hans er. Bonoboer er ganske enkelt ikke noen testosteronbomber. Hva er da de enorme familiejuvelene til?

Make love, not war
Det første man legger merke til når man ser en flokk bonoboer er at alle har sex nesten hele tiden. Selv det minste “hallo” er fulgt av en kjapp en. En forsker har beskrevet det slik: “Hvis du slipper en banan midt inn i en flokk vanlige sjimpanser begynner de å slåss. Vinneren tar bananen. Hvis du slipper en banan mitt i en flokk bonoboer, ser de på hverandre og setter i gang en stor orgie. Etterpå deler de bananen.”
I et sånt samfunn er det kanskje et poeng å ha store baller for å ha nok sæd til all knullingen? Tja, for det meste er sex en sosial omgangsform for bonoboer. De blir gravide like sjelden som vanlige sjimpanser. Etter en fødsel tar det mellom fire og seks år før neste gang en bonobo blir gravid.

Vi klarer ett bilde til av elefantsyken

Ta lodd
Testikkelstørrelsen er allikevel koblet til sædproduksjon. Det viser seg nemlig at det er én enkelt faktor som nøyaktig forutsier hvor store baller en art har: hvor løsaktige damene er. Jo flere sexpartnere hunnene har, jo større baller har hannene. Gorillaer lever i stabile grupper som ledes av en alfahann. Så lenge han er frisk er det bare han som parrer seg med damene. Han kan være ganske trygg på at barna er hans og trenger ikke produsere mere sæd enn det som skal til for at hun blir gravid. Hos bonoboene er det stor konkurranse om hvem sin sædcelle det er som får befrukte eggcellen. Bare en enkelt sædcelle trekker vinnerloddet. Da er det et bra triks å slippe ut noen hundre millioner sædceller i stedet for noen lusne tusen. For å klare det flere ganger om dagen er bonoboene, og sjimpansene, nødt til å bære rundt på et par svære sædcellefabrikker.

En frisk bonobohann. En sosiobiolog trenger ikke se mer for å vite at damene i denne arten er noen flyfiller 

Hvor lause er damene deres?
Hva kan vi lære om mennesker av alt dette?
Det er kanskje ikke noen sensasjonell oppdagelse, men vi passer ihvertfall fint inn i det store bildet. Uansett hvordan man måler testiklene, viser de at damenes våre er noen middels løsaktige menneskeaper. Gjennomsnittlig har sjimpanse- og bonobohunner sex med 8 forskjellige hanner for hver runde med eggløsning. De trofaste gorilladamene klarer seg med 1 mann for hver runde, selv om det gjerne kan være en ny en når det er skjedd noe. “Våre” tøsete kvinner har gjennomsnittlig 1,5 forskjellige mannlige sexpartnere for hver runde i menstruasjonssyklusen.
Til belønning har vi fått større baller enn både gorillaer og orangutanger.

(Tidligere trykket i Alfa)

Ingenting å lære av blomstene og biene

Når barn begynner å lure på hvordan de kom til verden skal man visstnok kunne fortelle en historie om “blomstene og biene”. Det viser seg at veldig få egentlig har hørt denne historien. Og godt er det. For blomstene og biene er noen elendige sexforbilder.

Som biolog ble jeg nysgjerrig på hvordan foreldre bruker en historie fra naturen for å fortelle barn om sex. På nettet fant jeg mange som diskuterer når det er riktig å fortelle barna om “blomstene og biene”, men ingen som snakker om hva man da egentlig skal fortelle. Det ser ut som om kunsten å fortelle om “blomstene og biene” har gått tapt. Heller ikke engelske kilder er til noen hjelp. Der forteller de nemlig barna heller om “fuglene og biene”. Noe som heller ikke høres spesielt oppklarende ut.
Jeg bestemte meg for å rydde opp i rotet og redde verden fra fremtidige generasjoner som fullstendig misforstår hvordan man lager barn. Read on.

En elendig metafor for foreldre som ikke tør å fortelle sannheten

En elendig metafor
I den opprinnelige historien skal selvfølgelig “blomsten” være et bilde på det kvinnelige kjønnsorganet og “bien” er en penis som sniker seg inn i herligheten. Ut av det hele blir det laget nye blomster/barn. Et fint bilde for foreldre som ikke vil si sannheten, enten fordi de ikke tør si vagina eller fordi de ikke vet hva som egentlig foregår mellom blomster og bier. Sannheten om blomstene og biene er nemlig ganske .. komplisert.

Yrke: Sædbud
Blomsten har både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Bien kryper inn i blomsten for å samle nektar. Når den er inne i blomsten kommer den borti blomstens “peniser” og blir dekket av pollen/sæd. Deretter flyr den avgårde til neste blomst hvor den blir spønket ned igjen og samtidig gnir av litt medbrakt sæd på blomstens kvinnelige kjønnsorgan. Bien er med andre ord blomstenes mellommann når de skal ha sex med hverandre. Som betaling får han sukker/nektar.
Hva er det meningen at barn skal kunne lære av dette?
Den mest relevante lærdommen jeg kan se er at det er penger å tjene i sexindustrien. I verste fall tar poden historien bokstavelig og begynner som sædbud mellom sugar-daddy-hermafroditter.

Ikke lær av blomstene
Det finurlige samspillet mellom biene og blomstene er resultatet av millioner av år med evolusjon hvor de har blitt tilpasset til hverandre. Planter lever kjedelige liv. De beveger seg knapt og må få spredt sæden sin til andre planter for å unngå innavl. Noen planter løser det enkelt ved å slippe løs enorme mengder sæd på måfå. Sæden blåses rundt av vinden til det forhåpentligvis lander på en eller annen plante av samme art. Vi som har pollenallergi kjenner det godt når bjørka setter i gang med denne ufyselige formen for sex.
Litt mer finesse viser de plantene som benytter seg av dyr til å få flyttet sæden rundt. Det er disse plantene som lager blomster. Blomstene inneholder gjerne en gavepakke som lokker til seg dyret (sex er ikke gratis for planter heller) og planten kan derfor være ganske sikker på at dyret vimser videre til en annen plante av samme art og leverer sæden der.

Eplet faller ikke langt nok fra stammen
Også etter at planten er blitt gravid har den et transportproblem. Hvis den slipper frøene rett ned på bakken vil det poppe opp en bråte unger som må konkurrere med den og hverandre om det samme sollyset. Også til jobben med å sende ungene ut i verden er det mange planter som tyr til dyretransport. Og igjen betaler de for oppdraget, denne gang i form av sukkerholdig frukt som dyret kan spise. Dyret tusler mett avgårde før det etterhvert legger fra seg frøene på bakken, midt i en varm haug av rykende fersk gjødsel.
Menneskebarn kan altså ikke lære så mye nyttig om sex og fødsler av blomstene. Hva med biene?

Eh. Javel? Hva skal man lære av dette?

Ikke lær av biene heller
Hvis vi hadde formert oss på samme måte som bier ville det vært trist å være nordmann.
Hele livet ditt ville handlet om én ting: muligheten til å befrukte Dronning Sonja under en svær orgie. Og skulle du vært en av de heldige ville orgasmen endt med at penis brakk av og rev med seg tarmene dine. Og så dør du.

Det er kanskje bra at foreldre ser ut til å ha sluttet med å fortelle barna historien om “blomstene og biene”. Historien er uansett moden for en faglig oppdatering. I en annen artikkel her går jeg igjennom noen andre vakre historier fra naturen som kanskje kan erstatte “Blomstene og biene”. Så får vi kanskje lært de unge noe skikkelig om sex.

(Tidligere trykket i Alfa)

Morderene blant oss

- En mann kom. ”Jeg er fra politiet”. Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende.

- Han sa det var bare å komme fram, og snakket rolig. Så begynte han å skyte. Han så at vi sprang, men sprang ikke selv. Han gikk helt rolig, nesten som om han klippet plenen.

Den 22. juli 2011 drepte en 32 år gammel mann 69 unge, forsvarsløse og uskyldige mennesker på Utøya. Historiene fra de overlevende øyenvitnene er grusomme. De forteller om en målrettet drapsmann som kaldt og rolig lokker til seg ungdom før han skyter dem. Etter hvert som vi har fått høre hva som skjedde fylles vi med spørsmål. Hva kan få mennesker til å drepe? Er mordere gale eller normale mennesker? Hva sier forskningen om mordere? Kan kunnskap om vanlige mordere hjelpe oss til å forstå hva som gjorde Utøyaterroristen i stand til å skyte uskyldige unge mennesker på kloss hold?

Morderen nedi gata
Selv om mennesker har mange gode egenskaper, har drap alltid vært noe vi har levd med. Men hva vet vi egentlig om mennesker som dreper? Nyere forskning har gitt oss noen ubehagelige overraskelser: drapstanker er vanlige og de aller fleste mordere forstår hva de har gjort.
Evolusjonspsykologen David Buss har gjennomført en studie hvor over 5000 mennesker fra hele verden ble intervjuet og spurt om sine tanker rundt drap. Resultatet viste at hele 91 % av mennene og 84 % av kvinnene har fantasert om å drepe. De som ble intervjuet var helt konkrete i forhold til hvem de hadde tenkt på å drepe, hvorfor de skulle drepe dem og hvordan de skulle gjennomføre drapet. Flere hadde gått så langt at de hadde hatt våpenet i hånden da et eller annet skjedde som gjorde at de ikke endte opp som drapsmenn. Andre studier av dømte mordere bekrefter at mange har planlagt drapet nøye på forhånd. De mener også ofte at de har hatt en god grunn. En gjennomgang av 375 mordere i Michigan viste at bare 4 % var psykotiske eller utilregnelige. Resten var fullstendig klare over at de hadde gjort noe som var både galt og ulovlig.

Drap: en steinalderløsning på steinalderproblemer
David Buss mener at mennesker kan bruke drap som et middel for å løse evolusjonære interessekonflikter. Han ser ikke på drap som en syk og uforklarlig handling, men som morderens løsning på situasjoner som våre forfedre må ha løst for å kunne bli våre forfedre. Og når man ser på hoveddelen av drapssakene kan dette stemme bra. Mordere er for eksempel sjelden disponert for drap. 94 % av de drapsdømte dreper bare en gang. Bare 6 % gjentar ugjerningen. Gjentakelsesprosenten for annen kriminalitet er omtrent ti ganger så høy. Dette kan stemme med idéen om at de fleste drapene blir begått for å løse en bestemt situasjon.
Et annet faktum som støtter Buss sin hypotese er at de aller fleste drap er begått av en gjerningsmann som kjenner offeret godt. Som oftest er drapene relatert til krangler med eller om en kjæreste. Et vanlig eksempel er menn som dreper kona si fordi de mistenker at hun har vært utro. En studie fra Dayton, Ohio, viste at over halvparten av de kvinnelige ofrene var blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner. Til sammenligning var bare 3 % av de mannlige ofrene drept av sin kjæreste eller ex.
Mannlig sjalusi er definitivt livsfarlig, men også de andre vanligste drapsmotivene kan forstås fra evolusjonært synspunkt. Menn som dreper rivaler, menn som dreper for penger og status, kvinner som dreper rivaler, kvinner som dreper rivalens barn, steforeldre som dreper barn osv. Listen over motiver er lang og uhyggelig. Og den handler i all hovedsak om vår instinktive jakt på å bli forfedre. Teorien til David Buss stemmer imidlertid veldig dårlig med terroristen på Utøya.

Ingen vanlig morder
I motsetning til de vanligste morderne kjente ikke Utøyaterroristen ofrene sine personlig. Han hadde heller ingenting å tjene på ugjerningen. Kanskje han tilhører de 4 % som faktisk er gale? Sannsynligvis ikke. Han har i hvert fall hatt nok grep om virkeligheten til å klare å planlegge og å gjennomføre et komplisert angrep. Det meste tyder til og med på at han gjorde det alene.

Det er flere ting som virker uforståelige ved Utøyaterroristen. Han har skrevet et langt dokument hvor han påstår at han er en hellig kriger. Han ser til og med på seg selv som en helt i en påstått framtidig krig. Massemorderen er altså overbevist om at folk etter hvert vil se på han som en helt. Er dette et bevis på at han er en av de få virkelig gale morderne? Eller finnes det en annen vitenskapelig hypotese om mordere som kan forklare psyken til terroristen bedre? Jeg er jaggu ikke sikker, men mye av det han skriver kan stemme med sosiobiologiske forklaringer på soldaters rolle i krig.

Fra en stammekrig på New Guinea i 2007

Samarbeidsdrap
Det finnes nemlig en annen type drapsmenn som ikke normalt tas med i diskusjonen når man snakker om mordere: soldater. Grunnen er selvfølgelig at vi definerer det å ta liv i krig som noe annet enn drap. Også i våre forfedres verden var det stor forskjell mellom en morder som dreper alene og en soldat som våger livet sammen med sine våpenbrødre. Det er derfor helt andre ting som motiverer en soldat til å drepe.
Sosiobiologer og evolusjonspsykologer definerer det å utsette seg selv for fare i samarbeid med andre (slik f.eks. soldater gjør) som en form for selvoppofrelse. Slik selvoppofrelse skjer bare innenfor svært spesielle rammer. Noe av det viktigste er at man kjenner de man skal samarbeide med godt og kan regne med at man vil møtes igjen også i fremtiden. I naturen danner sjimpansehanner allianser som hjelper hverandre med alt fra å sjekke damer til å gå grensevakt og å føre krig. Militærtrenere har selvfølgelig funnet ut av dette selv uten hjelp fra biologer og setter sammen grupper av rekrutter som bor tett sammen og må løse en mengde oppgaver i fellesskap før de settes inn i krig. Når soldatene så dreper gjør de det med fare for sitt eget liv og til fordel for de andre i gruppen. Den skjulte evolusjonære logikken er at man får belønningen i fremtiden, enten som en del av et stort utbytte eller i form av gjengjeldelse fra de andre.
Dette likner mer på hva Utøyaterroristen selv skriver i dokumentet sitt.

En tropp av sjimpansehanner på grensepatrulje

 Soldat i sin egen verden
Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men allikevel den forklaringen som jeg har mest tro på. Hvis terroristen var overbevist om at han var en soldat og en del av et større soldatfellesskap, kan han ha følt at han ofret seg for andre og dermed anse seg selv for å være en helt. Det er viktig å påpeke at vi jo slettes ikke er i krig, men drapsmannen kan allikevel ha opplevd det sånn og fått skrudd sinnet sitt over i soldatmodus. Det kan i tilfelle forklare hvorfor han er så opptatt av ridderordenen, hvor kaldt han utfører angrepet, forskjellene fra «vanlige» drap og forventningen om heltestatus.

Det er ikke en fullstendig forklaring. Det er f.eks. mye som tyder på at det er flere som har omtrent den samme virkelighetsoppfatningen som Utøyaterroristen og som, i hvert fall så langt, ikke har begått noen terrorhandling. Det virker sannsynlig at han har en kombinasjon av personlighetstrekk som sammen med troen på at han er en av mange soldater gjorde at han gjennomførte angrepet. Han later til å ha en uvanlig selvdisiplin og evne til planlegging og et veldig begrenset sosialt nettverk.

Dersom jeg allikevel har rett i at det er et primitivt soldatinstinkt som fikk terroristen til å miste alle hemninger dukker det opp et veldig viktig spørsmål: var gjerningsmannens våpenbrødre bare innbilning eller er de virkelige?
Uansett håper jeg at han raskt fratas troen på at det finnes noe bejublende fellesskap rundt ham. Da vil han måtte se den nakne sannheten i øynene: at han er en simpel morder som ikke har utrettet noe mer enn å skyte forsvarsløse ungdommer på en øy.

(Artikkelen ble trykket i Alfa 7/2011)

Showing off

Noen liker å dra ut i skauen for å se på tiurleik om våren. De svære fuglene tøffer seg for hverandre mens nysgjerrige folk ligger strødd rundt i buskene og følger med. Men du trenger ikke reise ut av byen for å se på dyr som viser seg fram. Også mennesker bruker masse tid og krefter på sende de “riktige” signalene til det annet kjønn. Men hvilke signaler er de “riktige”? Og hvorfor i all verden blander forskerne inn et “handicap-prinsipp” i dette? 

Hvalrosshanner kan veie nesten to tonn og er utstyrt med to støttenner som er en meter lange. Det meste av året er de noen rolige fettklumper som lever i fred og ro med resten av flokken, men hver februar går de amok. De samler seg i havet utenfor stranden der hunnene ligger og begynner å brøle. Noen humper seg opp på sanden hvor de fortsetter munnhuggeriet. To hanner stiller seg opp på ti meters avstand til hverandre. Så prøver de å strekke hodet opp høyere enn motstanderen. Som regel gir den minste opp og humper seg ut i vannet igjen, men av og til må de gjennom en blodig slåsskamp før vinneren får stranden for seg selv. Og så får han parre seg med alle damene. Hvorfor velger hunnene den voldelige slåsskjempen?

To hvalrosshanner kjemper om overtaket

Du har kanskje sett en stokkand som slår litt med vingene så den løfter seg litt opp fra vannet og deretter rister på hodet. Det er lett å tro at den gjør dette for å riste av seg det kalde vannet, men følg litt ekstra med neste gang du går forbi en gruppe stokkender. Det er bare hannene, de som har de fine fargede fjærene, som gjør sånn. Den lille oppvisningen er ment å imponere de gråbrune hunnene. Og det virker. Hvorfor liker hunnene de hannene som gjør sånn? Og hvorfor har hannene en fargerik fjærdrakt mens hunnene er beskyttet mot rovdyr med sin kamuflasjedrakt?

I tidligere utgaver av Alfa har vi fortalt om hvorfor kvinner og menn er ute etter forskjellige ting når de er på jakt etter en partner. Veldig forenklet kan man si at gutta må konkurrere og jentene velger. Og det er jentenes valg som er motoren bak hele sjekkeskuespillet.
Førsteprioritet for en jente som er ute etter en one-night stand (eller tilhører en art hvor hannene ikke tar seg av ungene) er en mann som kan gi henne et barn med best mulig gener.
Gjennom millioner av år er det de damene som har hatt foretrukket friske og sterke menn som har fått flest overlevende barn. Og barna, vi, har arvet morens preferanser.

Falsk reklame
Det er ikke bare bare å finne ut om en hann vil gi henne levedyktige barn. Hunnene går selvfølgelig etter tegn på at han har gode gener. Et sikkert tegn som vi har skrevet en del om tidligere er et symmetrisk ansikt. Andre tegn er at han er frisk, har overskudd av energi og har høy status i vennegjengen han tilhører. Hva skjer med hannene når alle hunnene blir så flinke til å se hvem av dem som har vært heldige med genene? Mye rart.

Hvorfor blir stokkandjentene helt mo i knærne av dette showet?

At hunner velger hvilke hanner som de parrer seg med har så stor betydning at det regnes som en helt egen evolusjonsmekanisme, nesten en naturkraft. Darwins store bok om artenes opphav handlet om det naturlige utvalg. Hunners valg av partner fører til det seksuelle utvalg. Det var forresten Darwin som oppdaget det også.
Når hunner gjennom millioner av år stadig velger å få barn med de hannene som ser ut til å ha de beste genene skjer det to ting med hannene. En ting er at de selvfølgelig får stadig bedre gener, men de blir også stadig flinkere til vise fram tegnene på at de har gode gener. De hannene som ubevisst best spiller på de samme tegnene som hunnene ubevisst velger etter vil få flest barn. Og barna arver både de ekte gode genene og de genene som først og fremst bare er show off. Det tar ikke lang tid før det er minst like viktig å framstå som en som har gode gener som det er å faktisk ha det.

Evolusjon på ville veier
Det hele kan bli et spill som tar fullstendig av. Man kunne tro at det ville være en fordel for hunnene å gjennomskue bløffen, men det lønner seg faktisk for hunnene å fortsette å velge de hannene som bare viser seg fram. Sønnene deres arver jo show-off genene som alle de andre damene liker. Slikt blir det mange barnebarn av.
Etterhvert blir bløffene om gode gener så vanlige at hun må begynne å finne andre og sikrere tegn på at hun velger den beste maken.

Bling: veldig lite imponerende når det er falskt.

Kostbare ting juger ikke
Mitt på vinteren, mens de fleste byttedyr har hvit vinterdrakt for å gå i ett med snøen, tøffer stokkandhannen seg med en skinnende blågrønn hals og hode og et gult nebb. For å virkelig vise fram fargene sine rister han med vingene og løfter halsen. Fargen er laget av komplekse kjemiske stoffer og av bittesmå mønstre i fjærene som absorberer de riktige bølgelengdene i sollyset. Det har kostet mye ressurser å lage den fine fjærdrakten. I tillegg kommer alle de gangene han bare så vidt har klart å kaste seg unna et rovdyr som har sneket seg innpå ham.
Hunnanden som han viser seg fram for blir imponert og inviterer ham til en liten hyrdestund. Ikke bare strakte han hodet høyt opp og beveget seg fint i vannet. Det kan hvem som helst få til ved å samle kreftene en liten stund. Men hun har sjelden sett noen andre hanner med så fin fjærdrakt. Ingen kan overleve å være så synlig for rovdyr uten være i toppform. Fjærdrakten er et sikkert tegn på at han vil gi ungene hennes gode gener. Kostbare handicap juger ikke, han må ha mye å gå på.

Respekt
To gigantiske hvalrosshanner står på stranda og ser hverandre an. De lange støttennene til rivalen er livsfarlige. Den minste av dem innser at den andre er litt større og velter seg ut havet igjen. Damene flokker seg rundt vinneren. De trenger ikke en gang vurdere de andre hannene. Den harde konkurransen mellom hannene har gjort jobben for dem. Høy status og respekt er sikre tegn på bra pappamateriale. Sønnene deres vil arve alt som ga dem den posisjonen.

Så nå vet du. Neste gang du er på byen og ser menn som flasher rolexklokker, ypper seg overfor andre karer, knepper opp skjorta, gir alt på dansegulvet eller virker overdrevent selvsikre, så vet du:
Det er damenes skyld. Det er de som har skapt oss sånn.

(Tidligere trykket i Alfa)

Slik blir det liv (Rai Rai)

I over femti år har forskere prøvd å finne tegn til at det finnes levende vesener utenfor jorden. Til tross for stadig bedre instrumenter har man hittil ikke oppdaget noen ting. Kanskje ikke så rart hvis det var fullstendig usannsynlig at liv oppsto av seg selv, slik mange religiøse påstår. Men liv har oppstått minst to ganger på jorden.

I tillegg kommer de gangene vi mennesker har laget liv.

Hvordan livet oppsto er et av de store spørsmålene som har plaget filosofer og naturvitere i århundrer. Vi kommer kanskje aldri til å finne ut akkurat hva som skjedde da livet begynte her på jorden, men vi vet ihvertfall nok om hvordan liv kan oppstå til at det ikke lenger er et uløselig mysterium.

Før havene fantes regnet det i millioner av år mens jorden kjølte seg ned

Livet på jorda
For 4,5 milliarder år siden var jorden en ball av materiale som hadde klumpet seg sammen på grunn av tyngdekraften. Det datt stadig nye biter ned fra himmelen (en stor bit av jorden ble slått av og ble til månen) og friksjon gjorde at overflaten var dekket av lava i hundrevis av millioner år. Først etter fire-fem hundre millioner år var deler av jorden kjølig nok til at vannet som var her sluttet å koke og fordampe. Geologene tror at det da regnet i flere hundre millioner år. Alt vannet på jorden hadde vært en del av atmosfæren og ble nå til hav.

I steiner som er 3,4 milliarder år gamle finner man massevis av fossiler etter encellede organismer. Selv encellede organismer er ganske avanserte greier som må ha blitt formet av evolusjon, så livet må ha oppstått enda tidligere enn det. En eller annen gang mellom 3,4 og 4 milliarder år siden oppsto altså livet på jorden for første gang. Eller kanskje det ikke oppsto her?

Er vi alle aliens?

Forskerene som studerte en stein fra mars fikk nok høy puls da de så disse bakterieliknende strukturene

Astronautene på Apollo 12 landet på Månen og tok med tilbake et kamera som hadde blitt sendt dit med en ubemannet drone over to år tidligere. Inne i kameraet fant NASA-forskere bakterier som hadde vært lukket inne siden kameraet ble bygget. Bakteriene levde fortsatt, etter to og et halvt år i verdensrommet.

Det er fullt mulig at bakterier har haiket med meteoritter, landet på Jorda og senere utviklet seg til alle de andre organismene som i dag lever her. Flere seriøse forskere ser for seg at universet er fullt av mikroorganismer som suser rundt på små steinbiter og blomstrer opp på de planetene og månene som de lander på. En spennende mulighet som vi kanskje får bekreftet av NASA allerede til høsten er at de første organismene på jorden kom hit med steiner fra Mars.

Ett opphav

De fleste forskere mener uansett at det er mer sannsynlig at livet på jorden også oppsto på jorden. Og selv om vi finner ut at livet oppsto et annet sted og kom hit som fiks ferdige organismer har vi ikke fått svar på spørsmålet om hvordan livet oppsto. Vi har bare fått flyttet problemet til et annet sted.
Det kan også hende at livet har oppstått flere ganger. Det er vanskelig å finne ut av og sannsynligvis får vi aldri svar, men vi vet en veldig viktig ting: alt liv på jorda er i slekt! Det er veldig mange bevis for dette. Et av de viktigste bevisene er at så å si alle organismer “oversetter” den genetiske koden til proteiner etter den samme kodenøkkelen. Alt som lever på jorda snakker det samme tilfeldige kjemiske språket fordi vi (og potteplanter, forkjølelsesvirus, hesteskokrabber og kantareller) er etterkommere av det samme tidlige livet. “Alt” liv. En levende organisme som ikke er i slekt med alle oss andre ble laget i laboratoriet til Craig Venter i 2010.

Jukseliv

Craig Venter er en helt ekte Dr. Frankenstein

Craig Venters forskergruppe lagret DNA-koden fra en bakterie i en lang datafil. De slettet noen gener og la inn noen nye koder (blant annet forskernes navn og en webadresse). Deretter “printet” de ut koden i en maskin som kan sette sammen de kjemiske stoffene i DNA i den rekkefølgen man vil. Det nye DNA-et ble så sprøytet inn i en tom bakteriecelle. Cellen begynte å dele seg og leve. Etterkommerne lever fortsatt i beste velgående.

Venter jukset litt ved å bruke en eksisterende celle, men har beviselig laget en levende ting som ikke er i slekt med livet på jorden forøvrig. Et av hans neste mål er å lage hele cellen fra scratch. Og kanskje enda mer revolusjonerende: han håper å kunne designe en ny “replikator”.

Fra døde stoffer til liv

Straks det tilfeldigvis har blitt dannet et molekyl som lager kopier av seg selv, er liv oppstått. 

“Replikatorer” er puslespillbrikken som gjør det mulig å forstå hvordan døde kjemiske stoffer kan bli til liv. Mange molekyler har den kjemiske egenskapen at de får andre stoffer til å reagere med hverandre. Kroppene våre er f.eks. fulle av slike enzymer som styrer alle de kjemiske reaksjonene som skal til for at vi overlever. Replikatorer gjør akkurat det samme, men med en helt spesiell vri: de setter sammen kopier av seg selv.
Og slik oppsto livet. En eller flere ganger, i et urhav her på jorden eller ute i verdensrommet. Ett eneste molekyl som fungerte som en replikator oppsto tilfeldig. Etter at den hadde bumpet borti de riktige bestanddelene fantes det to replikatorer. Litt senere fire. Deretter åtte. For hver “generasjon” dobles antallet, etter bare tjue runder er det over en million av dem. Etter tredve generasjoner runder de tusen milliarder. På et eller annet tidspunkt begynner det å gå tomt for byggeklossene som skal til for å sette sammen nye replikatorer.
Men replikatorer er store molekyler med mange atomer. Sannsynligvis er ikke alle replikatorene helt identiske. Noen har kanskje en nitrogenklase stikkende ut der andre bare har et fislete karbonatom. De forskjellige variantene har forskjellige kjemiske egenskaper. De utgavene som best setter sammen kopier av seg selv utkonkurrerer de andre. Etterkommerene deres arver de samme fordelaktige egenskapene. Evolusjon gjennom naturlig utvalg er i gang.
Ingen vet hvilket molekyl som var den første replikatoren, men det finnes mange forslag. Vi vet at det ikke var DNA fordi det ikke er kjemisk aktivt, men mange holder en knapp på RNA. RNA er stoffet som “leser av” DNA i cellene våre. RNA består av den samme koden som DNA (genene) OG fungerer som enzymer. Hvis tilhengerene av RNA-hypotesen har rett, er DNAet i cellene våre bare en form for lagringsplass for de opprinnelige replikatorene.

En ting som er spennende med å vite at en eller annen replikator er opphavet til alle dyr, planter, sopp og encellede småsaker er at vi kan få øye på helt andre former for liv. Finnes det andre replikatorer enn de som det “vanlige” livet kommer fra?
Ja, det gjør det.

Kugalskap!

Prioner. Et helt vanlig protein, men ikke veldig sunt å få i seg.

Mennesker som blir rammet av Creutzfeldt-Jakobs sykdom får store hull i hjernen. Hullene skyldes et protein som bygger om andre proteiner til kopier av seg selv. Sakte men sikkert blir hjernen til pasienten omgjort til en bråte kopier av det livsfarlige proteinet. Det samme stoffet fører til kugalskap hos kyr. Proteiner som har en slik replikatoreffekt kalles prioner.

Ikke alle er enige i at prioner kan kalles en ny form for liv. Prioner gjør fint lite annet enn å lage kopier av seg selv, men på den annen side er de utsatt for naturlig seleksjon og det er blitt påvist nye varianter av sykdommen.

Forkjølelse og data

Hvis vi definerer liv til noe som lager kopier av seg selv og er utsatt for naturlig seleksjon er det enda flere ting som man kan kalle levende. For eksempel vanlige virus. Virus er veldig små proteinskall som inneholder bittelitt RNA eller DNA. Det lille arvestoffet inneholder en enkel kode: oppskriften på proteinskallet den er inni.
Viruset er avhengig av å treffe en celle som henter inn oppskriften. Når det er gjort begynner den stakkars cellen å produsere nye kopier av både oppskriften og proteinskallet. De nye virusene slippes ut og kan infisere andre celler.
Noen datavirus oppfører seg på samme måte. De infiserer datamaskiner og får dem til å sende ut nye ikke helt nøyaktige kopier av seg selv. Fordi disse datavirusene kan forandre seg og vil spre seg avhengig av hvilken variant som lettest smitter andre maskiner, anser noen forskere dem for å være en ny klasse liv.

Men er det ikke farlig, da?

Som du skjønner er det haugevis av forskere der ute som “leker Gud” og langt på vei har lykkes med å skape nye former for liv. Kan de komme til å lage noe som blir farlig?
Matematikeren John Von Neumann, erketypen av en “gal vitenskapsmann”, drømte om maskiner som kunne bygge kopier av seg selv. Ikke så skremmende i seg selv, men med moderne nanoteknologi kan man bygge maskiner av enkeltatomer. Et skrekkscenarie er at noen lager en slik nanomaskin som ombygger alt den kommer i kontakt med til kopier av seg selv. Det eneste som trengs er en enkelt kopi på et laboratorium et sted. Så blir de to, så fire, åtte, 16, 32, 64, 128, 256. Etter kort tid har den grå guggen spist seg gjennom benkeplater og petriskåler. Og for hver runde blir den dobbelt så stor. Hva skal stoppe den fra å omdanne hele jordkloden?
Og hva skjer om Craig Venters nye livsformer rømmer fra laboratoriet?

Vi kan nok ta det med stor ro. Vi har vært på vinnerlaget de siste fire milliarder årene. Minst.

(Tidligere trykket i Alfa)