tirsdag 17. november 2009

Utstilling!



Da har vi fått åpnet edderkopputstillingen "Edderkopper og andre kravlende kryp" midt i Oslo sentrum.

Utstillingens webside finner du på http://www.edderkopper.no og den åpne Facebookgruppen finner du her: http://www.facebook.com/group.php?gid=179856957578

Det blir nok noen faglige innlegg basert på disse dyrene etterhvert. Visste du f.eks. at hanner som blir spist forklares fint som foreldreinvestering i avkom?

onsdag 30. september 2009

Dennett til Oslo

Daniel C. Dennett er filosof og en fantastisk formidler av både hva moderne evolusjonsteori er og hvilken betydning det har for vår tenkning om oss selv.

Jeg har tidligere anbefalt hans bok "Darwin's Dangerous Idea" som den første man bør lese dersom man ønsker å lære mer om sosiobiologi/adferdsøkologi/evolusjon. Han har skrevet flere supre bøker som "Consciousness explained" (om hvordan bevissthet kan forklares evolusjonært) og "Freedom evolves" (om hvordan et deterministisk univers og kan være opphav til ikke-deterministiske agenter).

Dennett fronter også den nye bølgen av ateister i USA med boken "Breaking the Spell, Religion as a Natural Phenomenon".
For noen år siden ble Dennett alvorlig syk. I en artikkel om sykdommen forteller Dennett at han hadde lyst til å svare "Takk, men har du også ofret en geit?" når venner fortalte at de hadde bedt for ham.

På Litteraturhuset i Oslo den 23. oktober holder han et foredrag kalt The Evolution of "Why?".
Kom og hør hvor hvor relevant evolusjonsteori er for andre fagfelt og vårt eget syn på verden når man setter seg litt inn i det.

Hele programmet kan du se på denne linken hos CEES.

tirsdag 29. september 2009

Eia møter pressede fanatiske forskere

Harald Eia, selv utdannet sosiolog, jobber med en ny programserie kalt Hjernevask.
Bakgrunnen er at han ønsker å konfrontere sitt gamle fagmiljø med biologiske forklaringsmodeller som han mener norske forskere nekter å forholde seg til seriøst. I media kan man nå se hvor desperat og fanatisk dette miljøet er mens det hamler løs på Eias kredibilitet.

Oppblåst kjønnsforskning under press
Norske kjønnsforskere tilføres betydelige ressurser gjennom forskningsrådet, med 707 forskere registrert i sin base. Dette står i grell kontrast til mitt eget fagfelt (som gjerne framstilles som den store stygge ulven), hvor det så vidt meg bekjent ikke er bevilget penger til én eneste forsker for tiden. (Rett meg gjerne i kommentarfeltet). (Oppdatering: Jeg har blitt rettet angående Kildens database. Denne inneholder ikke nødvenigvis aktive forskere. Se kommentarene under.) Fagfeltet "kjønnsforskning" er kritisert for å være et utelukkende politisk motivert program (se også denne saken fra Morgenbladet nylig) og det blir stilt spørsmål rundt hvorvidt det i det hele tatt kan kalles vitenskap.

Internasjonalt sett er human adferdsøkologi (sosiobiologi) kilden til en fantastisk eksplosjon av ny kunnskap innen mange fagfelt, mens norske kjønnsforskere i stor grad baserer seg på en ganske ekstrem idé om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor den vi konstruerer selv. Med et slikt utgangspunkt er det helt greit å produsere "sannheter" og vurdere forskningsresultater etter hvor "ønskelige" de er.
Det er på høy tid at folk blir klar over hva disse "forskningsfeltene" står for, gjerne i beste sendetid på TV. 

Oppsiktsvekkende hvordan saken framstilles i media
Harald Eia får smake hele arsenalet av skyts fra både fagmiljøet og journalister med utspring derfra. Som vanlig handler det ikke om hva de står for selv (som var utgangspunktet), men man tyr til latterliggjøring, diskreditering og fordekte grove påstander om nazisympatier.
Evolusjonspsykologi framstilles som simpel sosialdarwinisme og alle uttalelser i Dagbladet, inkludert planteprofessor Inger Nordals, vitner om en forståelse av arv/miljø-debatten som burde vært tilbakelagt for flere tiår siden.
I beste fall skyldes dette intellektuell latskap og ignoranse, i verste fall er det løgnaktig skittkasting. Med det tette båndet til media har det uansett ført til at folk i Norge har gått glipp av et av de mest fruktbare og intellektuelt tilfredstillende forskningsområdene, også innen humaniora, i moderne tid.

De to kulturene
I de siste årene har det vært enkelte tegn på en oppmykning av frontene mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Etter reaksjonene fra sosiologer/kjønnsforskere i denne saken ser jeg at dette kan komme til å ta lang tid i enkelte fagfelt.
Med så tette bånd mellom forskere, media og bevilgende politisk myndighet er dette miljøet dømt til å tygge drøv på sine gamle forestillinger og kollektivt avfeie forskere med andre resultater som politiske motstandere.

Heldigvis dukker det opp enkeltpersoner som tør krysse mellom de to kulturene. Jeg har tidligere nevnt Vibeke Ottesen, en kriminolog som mener fagfeltet sitt kan ha nytte av et evolusjonært perspektiv. Et annet eksempel er professor Tone Bleie, som mener kjønnsforskere har mye å lære om f.eks. evolusjonær feminisme.


Velkommen i klubben, Harald!
Jeg håper inderlig Harald Eia, som har deltatt på flere arrangementer i forbindelse med Darwin-året, er sterk nok til å tåle den stormen han nå står i. Sannsynligvis føler han at reaksjonene er en bekreftelse på hans mistanker om at forskerne ikke tør møte den faglige motstanden, men det spørs om han har ryggdekning nok i NRK til å fullføre og få sendt serien. Jeg håper det.

Legg forøvrig merke til at ingen evolusjonsbiologer deltar i debatten. Vi er kloke av skade.

(Innlegget er skrevet i affekt, så jeg beklager om enkelte spissformuleringer er over kanten)

tirsdag 22. september 2009

Grønt skjegg-klubben og veldig egoistiske gener

Du har sikkert hørt at dyr/mennesker oppfører seg som de gjør for å sikre at genene deres blir videreført til neste generasjon. Dette er ofte en nyttig forenkling, men slike begrunnelser har ført til mange misforståelser om evolusjonsbiologi.

Det egoistiske gen

I virkeligheten er egentlig helt omvendt: de genene som har effekter som gjør det mer sannsynlig at de blir med i neste generasjon, vil over tid hope seg opp og være byggeplanene for de kroppene som finnes i dag. Genene er «egoistiske» i den forstand at de øker i antall dersom de har en positiv effekt på sin egen spredning, gjerne på bekostning av individene de selv bidrar til å bygge.

For noen tiår siden spekulerte evolusjonsbiologer på hvordan det ultimate «egoistiske» genet ville oppføre seg. Kunne det tenkes gener som direkte øker sin egen spredning på bekostning av de andre genene i kroppen som bærer det?
Det de kom fram til kalles «Grønt skjegg-effekten» og var inntil 1998 bare en teorisk underfundighet.



Grønt skjegg-klubben tar over verden

Det tenkte ekstremt egoistiske genet måtte ha evnen til å gjenkjenne seg selv i andre kropper. Så må det få vertskroppen til å være mindre interessert i å lage egne barn enn å hjelpe fram flest mulig etterkommere fra alle med det samme genet.

Tenk deg f.eks. en mann med en mutasjon som gir ham grønt skjegg. Genet gjør også at han er fryktelig glad i alle de andre som har grønt skjegg. Han bryr seg like mye om de andre med grønt skjegg som sine egne barn og søsken.

Et slikt gen ville dukket opp i en stadig større andel av befolkningen for hver generasjon og etterhvert ville alle hatt grønt skjegg.

Anti-grønt skjegg-gener
Det er blitt foreslått flere mekanismer som vil motvirke spredningen av gener med grønn skjegg-effekt. Mutasjoner i andre deler av arveanlegget vil f.eks. ha positiv effekt på sin egen spredning dersom de ganske enkelt forhindrer grønt skjegg-genene i å virke.

Et godt bevis for Dawkins «egoistiske gen»
I dag har man funnet gener med grønt skjegg-effekt hos flere organismer. Det første ble oppdaget i 1998 hos en maurart hvor arbeiderne gjennom lukt identifiserte hvilke dronninger som bar samme gen som dem og drepte de andre. Senere er tilsvarende gensystemer beskrevet hos enkelte øgler og biologenes nye favorittorganismer for å forske på uegennytte: gjær- og slimsopp.

Historien om grønt skjegg-effekten er et utmerket eksempel på hvordan naturvitenskapene på bakgrunn av teorier lager prediksjoner (forutsigelser) som senere kan testes.

tirsdag 25. august 2009

Foredrag innen seksuell seleksjon på Litteraturhuset

Mandag 31. august kl. 18-20 arrangerer CEES (Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis) to foredrag innen seksuell seleksjon på Litteraturhuset i Oslo.

Geoffrey Miller holder et foredrag om hvordan seksuell seleksjon har formet mange av våre psykologiske egenskaper som humor og kreativitet.

Vibeke Kinnair Ottesen forteller om hvordan seksuell seleksjon har gitt kjønnsforskjeller i bruk av fysisk vold.

Arrangementet foregår på engelsk, som seg hør og bør.

Ellers vil jeg opplyse om at den lille pausen jeg har hatt siden forrige innlegg delvis skyldes et fantastisk spennende prosjekt jeg jobber med (linken vil virke etterhvert..).

fredag 31. juli 2009

Hun og han

I Dagbladet den 27. juli hadde Jan T. Lifjeld, Professor ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, et aldeles fortreffelig innlegg om den evolusjonære bakgrunnen for kjønnsforskjellene. Innlegget vekker forhåpentligvis interesse og nysgjerrighet framfor nok en runde med misforstått moralsk harme.

Lifjeld forteller helt korrekt om hvordan seksuell seleksjon virker og skriver "Evolusjonen har derfor frembrakt en fundamental forskjell mellom kjønnene i reproduktive strategier: hanner konkurrerer og hunner velger."
Dette utsagnet vet jeg mange reagerer på helt uten å vurdere om det er sant eller ikke. Jeg tror det er ett viktig poeng vi evolusjonsbiologer ikke har forklart godt nok enda: hva er den fundamentale forskjellen mellom en hunn og en hann som fører til at de blir såpass forskjellige?

Ikke alle arter har to kjønn. Tidligere i evolusjonshistorien fantes det bare ett, og nå kjenner vi til alt fra slimsopp med dusinvis av kjønn til maur hvor vi snakker om "kaster" for å beskrive de aseksuelle kjønnene. Vi kan forutsi kjønnsfordelingen hos alle to-kjønnede arter og forstår hvorfor og når enkelte dyr skifter fra ett til to kjønn og tilbake igjen. Kjønn er godt forståtte produkter av evolusjon.

Det er ikke alltid like lett å skille mellom hva som er hanner og hva som er hunner.

Blåstål og rødnebb er to fisker som man lenge trodde var forskjellige arter. Det viste seg ikke bare å være samme art, men at det til og med var den samme fisken som først var hunn (rødnebb) og deretter ble hann (blåstål).

Hos oss mennesker har kvinner kjønnskromosomene XX, mens menn har XY. Hos fugler er har hannen XX, mens hunnen har XY. Og det finnes andre varianter.



Hun = det kjønnet som har den største kjønnscellen

I alt virvarret av seksuell og aseksuell reproduksjon, X'er og Y'er og yngelpleie og utroskap er det én kjønnsforskjell som er helt vesentlig i evolusjonær sammenheng: hvilket av de to kjønnene har den "dyreste" kjønnscellen? Dette kjønnet kaller vi for "hun".

Denne ene forskjellen i investering i avkommet er utgangspunktet for de prosessene vi kaller seksuell seleksjon og som oftest fører til at "hanner konkurrerer og hunner velger."

Hos noen arter, f.eks. sjøhester og noen gresshopper, er sannsynligvis hannens investering i yngelpleien etter befruktingen større enn hunnens totale investering.
Interessant nok blir kjønnsrollemønsteret hos disse artene er omvendt av "normalen" så hunnene konkurrerer om å bli valgt av hannene.

Hos mennesker investerer også faren mye i avkommet. Dette kommer jeg tilbake til i en annen artikkel.

Videre lesning:
Om sosiobiologi og den evolusjonære bakgrunnen for kjønnsroller hos PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America)

tirsdag 28. juli 2009

Sædkonkurranse og sex

Har du lurt på hvorfor menn blir så uinteressert i sex rett etter orgasmen? Eller hvorfor sex gjerne blir litt råere når ikke begge partene er helt sikre på den andres trofasthet? Og hvorfor i all verden har penis en kul på toppen?

Sædkonkurranse er et velkjent evolusjonært fenomen som vi har forsket på i snart 40 år.
Teoretisk sett er sædkonkurranse en liten detalj i den større evolusjonære prosessen vi kaller "seksuell seleksjon". Seksuell seleksjon handler om hvordan kjønnene (ubevisst) former hverandre evolusjonært.

Hos alle to-kjønnede arter med indre befruktning er det en sjanse for at hunnen allerede har en annen hanns sæd i seg når hun har sex. Man må ikke ha lang utdannelse innen evolusjon for å forstå at vi alle er etterkommere av hanner som har økt sjansen for at nettopp hans sædceller er de som har befruktet eggcellene.

Man har funnet utallige fysiske tilpasninger til denne sære konkurransen hos dyr. Mange arter har peniser med børster på toppen som skraper ut konkurrentens sæd før han "plasserer" sin egen.
Hos en del insekter har hunnene utviklet sædgjemmer, små poser hvor de kan skjule sæden fra en spesielt attraktiv hann og spare den til senere befrukting. Hannene hos slike arter har egne utvekster på penis for å grave ut forrige mann fra sædgjemmene. Slike "stillingskriger" er viktige drivkrefter i seksuell seleksjon.

Mange arter har spesialiserte sædceller som ikke har som formål å befrukte egget, men å hjelpe de andre sædcellene i konkurransen.

Sædkonkurranse har også ført til en bråte adferdsmessige tilpasninger. Hannene kan f.eks. sørge for at ingen andre får adgang før sæden hans er framme ved egget ved å vokte hunnen eller fysisk plugge igjen hunnens kjønnsåpning. Konflikter rundt kontroll over kvinners seksualliv er absolutt ikke noe vi bare finner hos mennesker. (OBS: "Naturlig" er ikke lik "riktig")

Menns tilpasninger: Ut med forrige mann

Hva slags verktøy kan få ut en klissete væske som ligger innerst i enden av vagina?
Dildo C (den hvite) på bildet til venstre her er ikke særlig godt egnet. Den vil kanskje dytte litt på sæden, men klarer ikke å transportere den ut igjen.
Dildo B og D, derimot, er utformet som en menneskepenis. Når den presses mot den innerste veggen i vagina, vil eventuell sæd fra forrige mann skvises rundt og bak penishodet. Så blir sæden dratt med ut av vagina.

For å få ut mest mulig må mannen gjenta prosessen en del ganger og passe på å dytte penis langt inn. En fare med dette er at risikerer å fjerne sin egen sæd hvis han ikke stopper med støtbevegelsene med en gang han har hatt sin egen orgasme.

Bildene er fra et forsøk der de hadde gitt opp å få tillatelse til å måle hvor effektivt penis fjerner gammel sæd på ordentlige mennesker. Heldigvis er det ikke vanskelig å finne ganske naturtro modeller.

Ikke overraskende støter sannsynligvis menn dypere og kraftigere når de har mistanke om utroskap. Menn ejakulerer også flere sædceller hvis de ser bilder av kvinner som har sex med andre menn enn hvis de ser bilder av bare kvinner når de onanerer.
Det er også dokumentert at menn har en rekke tilpasninger for å forhindre at man fjerner sin egen sæd: penis forandrer form (ereksjonen forsvinner) og blir hypersensitiv umiddelbart etter orgasmen, han blir uinteressert i sex (med den samme partneren) i 0.5-24 timer, eventuelle støt etter orgasmen er grunne og svake.

Kvinners tilpasninger: Sex er ikke lik befruktning
Det kan virke som om kvinnen er helt passiv i dette spillet, men slik er det selvfølgelig ikke. Sædkonkurranse utgjør et seleksjonspress først og fremst på menn, men det kan også være situasjoner der tilpasningene kan være i konflikt med kvinnenes evolusjonære interesser.

Hos mennesker og noen få andre arter (delfiner og enkelte aper) skjuler hunnene når de har eggløsning. Ubevisst kan kvinner derfor fortsatt ha kontroll over hvem de får barn med uten å trenge noen finurlige sædgjemmer.

Artikkel med referanser videre finner du her:
"Semen displacement as a sperm competition strategy in humans.". G. Gallup & R. Burch, Evolutionary Psychology, 2004

fredag 24. juli 2009

Gode bøker for introduksjon til sosiobiologi

Selv om sosiobiologi/adferdsøkologi er forholdsvis tunge studier på universitetene finnes det gode bøker for alle som er interessert i emnet. I og med at misforståelsene og meningene rundt fagfeltet er så mange og sterke tenkte jeg at jeg skulle peke ut noen få bøker som man bør ha lest. Jeg skal til og med presentere dem i den rekkefølgen man bør lese dem.

1: "Darwin's Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life", Daniel C. Dennet 1995
Daniel Dennet er professor i filosofi og en fantastisk formidler. I denne boken går han grundig igjennom moderne evolusjonsteori og alle misforståelsene rundt den. Hvis den hadde vært oversatt til norsk ville kanskje debatten ha kommet litt lenger enn den har.

Jeg ser boken som et vennligere, morsommere og mindre avskrekkende verk enn "The selfish gene" av Dawkins. Dennet forklarer rolig og underholdende mange av de vidtrekkende filosofiske følgene av moderne evolusjonsteori.

Etter å ha lest denne boken med et åpent sinn vil du ha såpass god forståelse av hvordan evolusjon virker at du kan gå videre til å se på seleksjonskreftene som har formet våre sosiale evner.

Jeg må nesten fortelle om den gangen jeg ble stoppet i tollen i Marokko da jeg var der på hovedfagsekskursjon. Den bevæpnede tolleren åpnet kofferten min og så denne boken før han så strengt på meg og sa "Dangerous? What Dangerous?!?". Jeg benyttet dessverre ikke anledningen til å sette ham inn i emnet.

2: "The Moral Animal: Why We Are, the Way We Are: The New Science of Evolutionary Psychology", Robert Wright 1995

Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta med denne. I og med at dette var den første boken som ble lagt ordentlig merke til i det nye fagfeltet evolusjonær psykologi har den på mange måter blitt litt utdatert. Samtidig gir den en god og tilgjengelig innføring i problemstillinger som interesserer alle mennesker.

















3: "Mennesket og moderne evolusjonsteori", Iver Mysterud 2005

Jeg har ofte vært fristet til å kreve at mine meningsmotstandere leser denne så de vet hva de snakker om. Iver Mysterud har skrevet en nøktern oversikt over faget. Han kjenner de utbredte misforståelsene i den norske debatten og motgår dem grundig og etterprøvbart. Slikt blir det mange sider av, men det skulle bare mangle når man prøver å oppsummere dette enorme fagfeltet.


torsdag 16. juli 2009

Hvem politiserer biologien?

I en kommentar til et av innleggene mine her på bloggen ble det framsatt en påstand om at "Interessen for sosiobiologi har klare tegn på en ideologisk agenda".

Jeg hadde begynt å skrive en utfyllende sak om dette da jeg kom over et helt utmerket innlegg på en annen blogg http://www.venstresida.net/?q=node/909 som inneholder mange av poengene jeg ville bruke. Artikkelforfatteren er selv ikke biolog, men har skaffet seg en forståelse av fagfeltet som jeg langt på vei vil stille meg bak. Min egen hovedfagsoppgave dreide seg om nettopp hvordan evolusjon har gitt oss evnen til selvoppofrelse.

Hverken biologien eller sosiobiologien er i seg selv politisk motivert og har ingen politisk agenda. Spørsmålet blir da hvorfor et biologisk menneskesyn til stadighet angripes som om det vil utløse folkemord og frata mennesket all dannelse?

På Aftenpostens nettsider har Anne Bitsch i dag et innlegg som jeg mener belyser dette godt. De rådende ideologiene har konstruert et menneskesyn utifra hva som (tilsynelatende) passer deres politikk best helt uavhengig av hva forskning på mennesket finner ut av. For å underbygge det politiske målet om likhet har man bare bestemt seg for at mennesker må være født like. De som rokker ved menneskesynet har derfor feilaktig blitt sett på som fiender av det politiske målet.

Mange biologer som ikke har hatt andre agendaer enn nysgjerrighet og et ønske om å formidle noe spennende har gjennom en årrekke blitt utsatt for denne politisk baserte motstanden. I beste fall har det resultert i at vi har gått glipp av spennende tverrfaglige forskningsprosjekter. I verste fall har man helt unødvendig skaffet seg radikaliserte meningsmotstandere.

Nok en gang har det blusset opp en debatt om menneskets natur. Denne gangen håper jeg faktisk at den vil føre til litt selvinnsikt hos motstanderene av stråmannen "biologismen".

mandag 13. juli 2009

Menneskesyn og politikk

Martine Aurdals innlegg på dagbladet.no 13. juli 09 er nok et eksempel på hvor lite kunnskap de fleste humanistiske samfunnsdebattanter har om evolusjon og mennesket.

Naturlig er ikke lik "godt" eller "riktig"
Det flåsete innlegget avslører en ignorant og kunnskapsløs holdning til et stort fagfelt som hun påstår å kjenne godt nok til å mene noe om. Det er f.eks. litt trist å se at humanister fortsatt begår den "naturalistiske feilslutningen" flere tiår etter at biologer begynte å etterlyse tverrfaglig samarbeid.
Les mer om dette poenget på den utmerkede bloggen biososial.org til Vibeke Ottesen, en kriminolog med evolusjonær tilnærming.

Kartet og terrenget
Hele innlegget er tuftet på et merkelig, men utbredt argument:
Et evolusjonært menneskesyn kan ikke ha noe med politikk å gjøre fordi det får følger vi ikke vil ha.
Hva som er det "riktige" menneskesynet skal med andre ord ikke drøftes med utgangspunkt i vitenskap, men defineres utifra hva som passer den rådende ideologien.
Derfor tviholdes det på et (langt ifra uproblematisk) kulturdeterministisk syn på mennesket selv om all moderne forskning innen psykologi, pedagogikk, medisin og biologi sier noe annet.
Evolusjonsmotstanderne bør spørre seg om det virkelig er bedre med et feilaktig menneskesyn som utgangspunkt for ideologibyggingen sin. Risikerer man ikke da at hele det ideologiske reisverket faller når menneskesynet slår sprekker?


500 sider på 110 minutter: Steven Pinker: "The Blank Slate"


Ikke biologi i politikk og samfunn?
Martine Aurdal slår bombastisk fast at evolusjonspsykologien har "liten gyldighet i politikken." Dette hadde vært interessant om hun kunne utdype hvorfor faktabasert kunnskap om menneskesinnets utforming ikke er relevant når man vil "justere menneskelig adferd".

lørdag 11. juli 2009

Evolusjonsteknologi

(Artikkelen har vært publisert i Naturen nr. 2 2005)



Evolusjonsteori har lenge vært biologiens eiendom. I all stillhet har det de siste årene skjedd noe viktig med denne kunnskapen. Teori har blitt til teknologi.

Vitenskapshistorien er full av fortellinger om kunnskap som begynner som forsiktige teorier og ender som teknologi. Spekulasjoner om hva som forårsaker lyn har blitt til kunnskap som lar oss utnytte elektrisitet. Mange mener at det er først når vi kjenner et fenomen så godt at vi kan utnytte det, kan vi si at vi virkelig har forstått det. Det finnes fortsatt mange som «vet» at evolusjon ikke virker. Tilpasning gjennom naturlig utvalg er en tilsynelatende enkel teori, men den kan allikevel misforstås og latterliggjøres av de som ikke møter den med et åpent sinn. En slik innstilling har de siste årene fått enda en utfordring. Evolusjonsteori er nemlig blitt til anvendt teknologi.



Løsningsoppdrett
Prinsippene for den nye teknologien er enkel. Man lar en datamaskin produsere en stor populasjon av tilfeldige løsningsforslag til en kompleks problemstilling. Individene i populasjonen er genetiske koder, genomer, for forskjellige løsninger på problemet man vil løse. Så får disse individene et varierende antall avkom, basert på hvor godt de løser den komplekse problemstillingen. Under «formeringen» kan man legge inn kjente biologiske fenomener som mutasjoner, overkrysning og rekombinasjon i genomene.
Etter hvert fører denne prosessen til at populasjonen består av bedre og bedre løsninger på problemet man vil løse. Man avler faktisk fram løsninger.

Det er mange fordeler med denne måten å løse problemer på. Noen problemer er så komplekse at det kan være vanskelig for mennesker å finne gode løsninger. En annen fordel er at prosessen kan foregå uten menneskelig inngripen, noe som har ført til at teknologien allerede anvendes i roboter som selv må lære seg å håndtere uforutsette problemer.

I Norge benyttes evolusjonsteknologi på flere felt. Fra modellering av biologiske fenomener ved Universitetet i Bergen til design av maskinvare og kunstig intelligens ved Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim. Internasjonalt er teknologien allerede utnyttet kommersielt til å avdekke falske forsikringskrav, planlegge sendetider for reklame og programmer på tv, optimalisere trafikkflyt gjennom bedre styring av lyskryss i Nederland og mye mer. Antallet forskningsfelt basert på evolusjonsteknologi har eksplodert de siste tiårene og har nesten utelukkende spennende og svulstige navn som «genetisk programmering», «evo-kunst», «maskinlæring», «evolverbar maskinvare», «evolusjonær design» og ikke minst «kunstig liv».



Relevant for biologer?
Med stadig økende aktivitet innenfor stadig flere fagområder opparbeides det nå mye ny kunnskap om evolusjonære prosesser og optimalisering. Har dette noen nytte for faget som teknologien har sitt opphav fra?
Evolusjonsteknologi er en viktig retorisk seier over velkjente kreasjonistiske argumenter og kan med fordel trekkes inn i utdannelsen av nye biologer. Evolusjonsteknologene er fristilt fra spørsmålet om hvordan disse evolusjonsprosessene fungerer i naturen. De eksperimenterer derfor med faktorer som få biologer har sett på, som mangekjønnet formering og varierende mutasjonsrater. I tiden framover vil vi nok se flere og flere artikler om evolusjon som er skrevet av ikke-biologer i «våre» tidsskrifter.
Det som kanskje er mest umiddelbart relevant for mange biologer er hvordan det setter vårt fag i perspektiv. Vår forståelse av tilpasning gjennom seleksjon virker. Når vi studerer tilpasninger i naturen er det ikke så dumt å begynne med en hypotese om at det er disse prosessene som har vært i sving.

Også utenfor datamaskinene.


Bildene er fra Robert Alsings prosjekt "Evolution of Mona Lisa"

De to genene

(Artikkelen har vært publisert i Naturen nr. 2 2007)

Debatten rundt evolusjon og mennesket dukker stadig opp i media, i Dagbladet senest våren 2006. Ofte kan man oppleve biologer som argumenterer mot andre biologer. For utenforstående ser dette ut som faglig uenighet, mens det i virkeligheten er fagfolk fra adskilte biologiske felt som ikke har avklart forholdet seg imellom.
Misforståelsene er mange, men særlig ett poeng har evolusjonsbiologene ikke kommunisert godt nok; vi snakker ikke om de samme genene som andre biologer gjør.

Det biokjemiske genet

Den «vanlige» biokjemiske gendefinisjonen er enkel. Et gen er et avgrenset område på DNA som leses av og omkodes til en RNA-streng og som regel til et bestemt protein. Vi kjenner til både startkoden, stoppkodene og hele den detaljerte nøkkelen for hvordan basesekvenser på DNA kan inneholde oppskriften til forskjellige proteiner.
Menneskets DNA inneholder anslagsvis bare mellom 25 000 og 75 000 slike gener, mens hele 98% av arvestoffet vårt regnes som inaktivt skrot-DNA.

Det må bare være den biokjemiske gendefinisjonen biologen Markus Lindholm kjenner til når han den 10.02.2006 skriver i Dagbladet :
«DERSOM LIKEVEL all menneskelig atferd i siste instans skulle vise seg å være resultater av seleksjon, må det også finnes en genetisk ramme som bærer denne kunnskapen fra generasjon til generasjon. Men det finnes pr. I dag ingen gode eksempler på atferdstyrt av gener. Da det menneskelige genom var ferdig utredet i 2001, viste det seg at det ikke inneholdt flere gener enn mangt et ugress. Og sjimpansens, som ble ferdig kartlagt sist høst, bekreftet at det bare er marginale genetiske forskjeller mellom de to artene. Slike oppdagelser styrker ikke troen på at menneskets egenart i første rekke er et spørsmål om genetikk."

Det evolusjonære genet

Den evolusjonære gendefinisjonen er en abstraksjon som benyttes av biologer som funderer på hvordan seleksjon fører til tilpasninger. Det er denne gendefinisjonen som ligger til grunn for all moderne evolusjonsteori og nytenkning rundt mennesket som et produkt av evolusjonen. Et evolusjonært gen kan defineres som den arvelige enheten som påvirker den egenskapen man studerer.
Det interessante i evolusjonsteoretisk sammenheng er egenskapens innvirkning på spredningen av sin egen oppskrift. Hvor komplisert oppskriften er, betyr lite. For at en bakterie utvikler resistens mot antibiotika betyr det jo ingenting hvorvidt endringen ligger i ett gen, et genkompleks, hele genomet eller i samspillet mellom DNA og avlesningsapparatet så lenge det dreier seg om en egenskap som arves av avkommet.

Biologi omfatter mange fagfelt

Sett fra et biokjemisk perspektiv kan det evolusjonære genbegrepet kritiseres for å ikke være basert på observasjoner. Fra et evolusjonært perspektiv kan det biokjemiske genbegrepet kritiseres for å være naivt forenklet og uten forankring i et bredere perspektiv på arvestoffets funksjon.Vi biologer burde uansett være i stand til å opplyse hverandre og menigmann om at biologi er et stort fagfelt som omfatter forskjellige vitenskaper i stedet for å hisse seg opp over at «de andre» ikke ser ting på samme måte som en selv.

Men slik er vi kanskje ikke skapt?

fredag 10. juli 2009

La oss omprogrammere mannen





Mannspanelet vil i følge Aftenposten 3. mars 2008 be staten finansiere en holdningskampanje som har til formål å endre norske menns verdier. Blant annet nevnes forsørgerinstinktet, individualisme og styrke som følelser mannspanelet vil forby oss å ha. Halvparten av landets innbyggere må omskoleres slik at de passer inn i framtidens samfunn. Uttalelsene til Stokkan-Grande støttes av verdiforsker Jill Loga og avslører et menneskesyn som er direkte feilaktig og ikke helt ufarlig.


Myten om den blanke tavle

Bak mannspanelets forslag ligger det en forestilling om at mennesket er født som et blankt ark, tabula rasa, og utelukkende formes av kulturen vi lever i. Dette er en myte uten noen som helst vitenskapelig støtte. Tvert imot vet vi at menneskets psyke er formet av evolusjon på lik linje med psyken til alle andre dyr og at dette innebærer at vi har noen naturgitte rammer for måtene vi er mennesker på. Enkelte akademiske miljøer tviholder allikevel på myten om det uendelig formbare mennesket i frykt for at et menneskesyn basert på vitenskap undergraver deres politiske mål. Fordi så mange argumenter er blitt hektet på dette utgangspunktet har kritikere blitt sett på som motstandere av forandring og demonisert. Jill Loga har selv skrevet om ”godhetsregimer” og bør være i stand til å gjenkjenne mekanismene som virker her.


Omprogrammering av mennesker

Hvis det hadde vært slik at enkeltmennesket bare ble formet av miljøet ligger det i kortene at vi kan forme mennesket slik vi vil. Det er dette utgangspunktet som skinner igjennom i mannspanelets uttalelser og som vi kjenner igjen fra andre håpløse utspill i norsk likestillingsdebatt. Mange regimer og ledere har forsøkt seg på å omprogrammere menneskene slik at de passer inn i det samfunnet de vil skape. Finnes det ett eneste eksempel på at dette har lykkes?


Er den norske kvinnen virkelig forandret?

Mannspanelet framstilles som en gruppe som skal finne ut av mannens rolle nå som kvinnene har forandret seg. Har noen undersøkt om kvinnen virkelig har forandret seg, slik nå mennene skal, etter flere tiår med likestillingskamp?

Hvis så, hvorfor velger da fortsatt jenter ”jentefag” og gutter ”guttefag” i utdannelsen? Hvorfor tiltrekkes kvinner da fortsatt av menn som er høyere og har større ressurser enn dem selv? Hvorfor bygger nesten ingen kvinner selv store bedrifter framfor å kvoteres inn i styrene? Har kvinnene blitt mindre avhengige av en forsørger eller er bare staten satt inn som en mellommann mens kvinnen fortsetter å være mottaker?

Er det ikke mye som tyder på at likestillingskampen har ført til at samfunnsstrukturene er endret, men kvinnenes natur er uforandret? Uten at dette i det hele tatt er vurdert, skal nå deler av mannens natur motarbeides og ses ned på. Mannspanelets uttalelser vil uten tvil sees på som en støtteerklæring til de som allerede har et generelt negativt syn på menn og ytterligere forverre situasjonen for tusenvis av pappaer som kjemper for retten til å ha samvær med sine egne barn.


Et samfunn skapt for mennesker eller mennesker skapt for et samfunn?

Flere debattanter på Aftenpostens nettsider påpeker at mannspanelets utspill inngår i et menneskefiendtlig prosjekt. Reaksjonene kommer fra vanlige mennesker som ganske korrekt innser at noe er alvorlig galt med påstandene om at vi kan forme mennesket som om det var en geleklump. Likestillingsforkjempere står i fare for å miste viktig støtte blant folket ved å insistere på et menneskesyn som så tydelig står i kontrast med de erfaringene alle andre gjør om blant annet naturlige forskjeller mellom kjønnene.

I et større perspektiv bør vi også diskutere om vi skal forsøke å forme menneskene til fordel for samfunnet eller om det kanskje kunne være en idé å forme samfunnet slik at det ble bedre å leve i det som mennesker?


Vi må ikke være like for å være likestilte

Det er slettes ikke poenget mitt å forsvare skjevheter og urettferdigheter som er relatert til kjønn eller å motarbeide likestillingsforkjempere. Et mer realistisk menneskesyn legger ingen føringer på de verdivalgene vi tar, men det kan ha den hyggelige følgen at vi kan finne fram til virkemidler som faktisk har en effekt. Jeg tror med andre ord at vi vil kunne komme lenger i likestillingsarbeidet hvis det tar utgangspunkt i menneskets natur. Tiltakene må også være rettet mot å endre struktuerer i samfunnet og ikke i menneskets sinn.

I motsetning til hva man kanskje kan få inntrykk av ønsker jeg mannspanelets foreslåtte holdningskampanje velkommen. Vi bør til og med måle den varige effekten av den. På den måten kan vi kanskje lære litt om hvilke tiltak som ikke virker.

Et lite spørsmål til slutt:

Hvis biologi er irrelevant i disse spørsmålene, hvorfor er da den sikreste oppskriften på mannspanelets idealmann å ganske enkelt klippe testiklene av guttebarn?