Daniel C. Dennett er filosof og en fantastisk formidler av både hva moderne evolusjonsteori er og hvilken betydning det har for vår tenkning om oss selv.
Jeg har tidligere anbefalt hans bok "Darwin's Dangerous Idea" som den første man bør lese dersom man ønsker å lære mer om sosiobiologi/adferdsøkologi/evolusjon. Han har skrevet flere supre bøker som "Consciousness explained" (om hvordan bevissthet kan forklares evolusjonært) og "Freedom evolves" (om hvordan et deterministisk univers og kan være opphav til ikke-deterministiske agenter).
Dennett fronter også den nye bølgen av ateister i USA med boken "Breaking the Spell, Religion as a Natural Phenomenon".
For noen år siden ble Dennett alvorlig syk. I en artikkel om sykdommen forteller Dennett at han hadde lyst til å svare "Takk, men har du også ofret en geit?" når venner fortalte at de hadde bedt for ham.
På Litteraturhuset i Oslo den 23. oktober holder han et foredrag kalt The Evolution of "Why?".
Kom og hør hvor hvor relevant evolusjonsteori er for andre fagfelt og vårt eget syn på verden når man setter seg litt inn i det.
Hele programmet kan du se på denne linken hos CEES.
onsdag 30. september 2009
tirsdag 29. september 2009
Eia møter pressede fanatiske forskere
Harald Eia, selv utdannet sosiolog, jobber med en ny programserie kalt Hjernevask.
Bakgrunnen er at han ønsker å konfrontere sitt gamle fagmiljø med biologiske forklaringsmodeller som han mener norske forskere nekter å forholde seg til seriøst. I media kan man nå se hvor desperat og fanatisk dette miljøet er mens det hamler løs på Eias kredibilitet.
Oppblåst kjønnsforskning under press
Norske kjønnsforskere tilføres betydelige ressurser gjennom forskningsrådet, med 707 forskere registrert i sin base. Dette står i grell kontrast til mitt eget fagfelt (som gjerne framstilles som den store stygge ulven), hvor det så vidt meg bekjent ikke er bevilget penger til én eneste forsker for tiden. (Rett meg gjerne i kommentarfeltet). (Oppdatering: Jeg har blitt rettet angående Kildens database. Denne inneholder ikke nødvenigvis aktive forskere. Se kommentarene under.) Fagfeltet "kjønnsforskning" er kritisert for å være et utelukkende politisk motivert program (se også denne saken fra Morgenbladet nylig) og det blir stilt spørsmål rundt hvorvidt det i det hele tatt kan kalles vitenskap.
Internasjonalt sett er human adferdsøkologi (sosiobiologi) kilden til en fantastisk eksplosjon av ny kunnskap innen mange fagfelt, mens norske kjønnsforskere i stor grad baserer seg på en ganske ekstrem idé om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor den vi konstruerer selv. Med et slikt utgangspunkt er det helt greit å produsere "sannheter" og vurdere forskningsresultater etter hvor "ønskelige" de er.
Det er på høy tid at folk blir klar over hva disse "forskningsfeltene" står for, gjerne i beste sendetid på TV.
Oppsiktsvekkende hvordan saken framstilles i media
Harald Eia får smake hele arsenalet av skyts fra både fagmiljøet og journalister med utspring derfra. Som vanlig handler det ikke om hva de står for selv (som var utgangspunktet), men man tyr til latterliggjøring, diskreditering og fordekte grove påstander om nazisympatier.
Evolusjonspsykologi framstilles som simpel sosialdarwinisme og alle uttalelser i Dagbladet, inkludert planteprofessor Inger Nordals, vitner om en forståelse av arv/miljø-debatten som burde vært tilbakelagt for flere tiår siden.
I beste fall skyldes dette intellektuell latskap og ignoranse, i verste fall er det løgnaktig skittkasting. Med det tette båndet til media har det uansett ført til at folk i Norge har gått glipp av et av de mest fruktbare og intellektuelt tilfredstillende forskningsområdene, også innen humaniora, i moderne tid.
De to kulturene
I de siste årene har det vært enkelte tegn på en oppmykning av frontene mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Etter reaksjonene fra sosiologer/kjønnsforskere i denne saken ser jeg at dette kan komme til å ta lang tid i enkelte fagfelt.
Med så tette bånd mellom forskere, media og bevilgende politisk myndighet er dette miljøet dømt til å tygge drøv på sine gamle forestillinger og kollektivt avfeie forskere med andre resultater som politiske motstandere.
Heldigvis dukker det opp enkeltpersoner som tør krysse mellom de to kulturene. Jeg har tidligere nevnt Vibeke Ottesen, en kriminolog som mener fagfeltet sitt kan ha nytte av et evolusjonært perspektiv. Et annet eksempel er professor Tone Bleie, som mener kjønnsforskere har mye å lære om f.eks. evolusjonær feminisme.
Velkommen i klubben, Harald!
Jeg håper inderlig Harald Eia, som har deltatt på flere arrangementer i forbindelse med Darwin-året, er sterk nok til å tåle den stormen han nå står i. Sannsynligvis føler han at reaksjonene er en bekreftelse på hans mistanker om at forskerne ikke tør møte den faglige motstanden, men det spørs om han har ryggdekning nok i NRK til å fullføre og få sendt serien. Jeg håper det.
Legg forøvrig merke til at ingen evolusjonsbiologer deltar i debatten. Vi er kloke av skade.
(Innlegget er skrevet i affekt, så jeg beklager om enkelte spissformuleringer er over kanten)
Bakgrunnen er at han ønsker å konfrontere sitt gamle fagmiljø med biologiske forklaringsmodeller som han mener norske forskere nekter å forholde seg til seriøst. I media kan man nå se hvor desperat og fanatisk dette miljøet er mens det hamler løs på Eias kredibilitet.
Oppblåst kjønnsforskning under press
Norske kjønnsforskere tilføres betydelige ressurser gjennom forskningsrådet, med 707 forskere registrert i sin base. Dette står i grell kontrast til mitt eget fagfelt (som gjerne framstilles som den store stygge ulven), hvor det så vidt meg bekjent ikke er bevilget penger til én eneste forsker for tiden. (Rett meg gjerne i kommentarfeltet). (Oppdatering: Jeg har blitt rettet angående Kildens database. Denne inneholder ikke nødvenigvis aktive forskere. Se kommentarene under.) Fagfeltet "kjønnsforskning" er kritisert for å være et utelukkende politisk motivert program (se også denne saken fra Morgenbladet nylig) og det blir stilt spørsmål rundt hvorvidt det i det hele tatt kan kalles vitenskap.
Internasjonalt sett er human adferdsøkologi (sosiobiologi) kilden til en fantastisk eksplosjon av ny kunnskap innen mange fagfelt, mens norske kjønnsforskere i stor grad baserer seg på en ganske ekstrem idé om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor den vi konstruerer selv. Med et slikt utgangspunkt er det helt greit å produsere "sannheter" og vurdere forskningsresultater etter hvor "ønskelige" de er.
Det er på høy tid at folk blir klar over hva disse "forskningsfeltene" står for, gjerne i beste sendetid på TV.
Oppsiktsvekkende hvordan saken framstilles i media
Harald Eia får smake hele arsenalet av skyts fra både fagmiljøet og journalister med utspring derfra. Som vanlig handler det ikke om hva de står for selv (som var utgangspunktet), men man tyr til latterliggjøring, diskreditering og fordekte grove påstander om nazisympatier.
Evolusjonspsykologi framstilles som simpel sosialdarwinisme og alle uttalelser i Dagbladet, inkludert planteprofessor Inger Nordals, vitner om en forståelse av arv/miljø-debatten som burde vært tilbakelagt for flere tiår siden.
I beste fall skyldes dette intellektuell latskap og ignoranse, i verste fall er det løgnaktig skittkasting. Med det tette båndet til media har det uansett ført til at folk i Norge har gått glipp av et av de mest fruktbare og intellektuelt tilfredstillende forskningsområdene, også innen humaniora, i moderne tid.
De to kulturene
I de siste årene har det vært enkelte tegn på en oppmykning av frontene mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Etter reaksjonene fra sosiologer/kjønnsforskere i denne saken ser jeg at dette kan komme til å ta lang tid i enkelte fagfelt.
Med så tette bånd mellom forskere, media og bevilgende politisk myndighet er dette miljøet dømt til å tygge drøv på sine gamle forestillinger og kollektivt avfeie forskere med andre resultater som politiske motstandere.
Heldigvis dukker det opp enkeltpersoner som tør krysse mellom de to kulturene. Jeg har tidligere nevnt Vibeke Ottesen, en kriminolog som mener fagfeltet sitt kan ha nytte av et evolusjonært perspektiv. Et annet eksempel er professor Tone Bleie, som mener kjønnsforskere har mye å lære om f.eks. evolusjonær feminisme.
Velkommen i klubben, Harald!
Jeg håper inderlig Harald Eia, som har deltatt på flere arrangementer i forbindelse med Darwin-året, er sterk nok til å tåle den stormen han nå står i. Sannsynligvis føler han at reaksjonene er en bekreftelse på hans mistanker om at forskerne ikke tør møte den faglige motstanden, men det spørs om han har ryggdekning nok i NRK til å fullføre og få sendt serien. Jeg håper det.
Legg forøvrig merke til at ingen evolusjonsbiologer deltar i debatten. Vi er kloke av skade.
(Innlegget er skrevet i affekt, så jeg beklager om enkelte spissformuleringer er over kanten)
tirsdag 22. september 2009
Grønt skjegg-klubben og veldig egoistiske gener
Du har sikkert hørt at dyr/mennesker oppfører seg som de gjør for å sikre at genene deres blir videreført til neste generasjon. Dette er ofte en nyttig forenkling, men slike begrunnelser har ført til mange misforståelser om evolusjonsbiologi.
Det egoistiske gen
I virkeligheten er egentlig helt omvendt: de genene som har effekter som gjør det mer sannsynlig at de blir med i neste generasjon, vil over tid hope seg opp og være byggeplanene for de kroppene som finnes i dag. Genene er «egoistiske» i den forstand at de øker i antall dersom de har en positiv effekt på sin egen spredning, gjerne på bekostning av individene de selv bidrar til å bygge.
For noen tiår siden spekulerte evolusjonsbiologer på hvordan det ultimate «egoistiske» genet ville oppføre seg. Kunne det tenkes gener som direkte øker sin egen spredning på bekostning av de andre genene i kroppen som bærer det?
Det de kom fram til kalles «Grønt skjegg-effekten» og var inntil 1998 bare en teorisk underfundighet.
Grønt skjegg-klubben tar over verden
Det tenkte ekstremt egoistiske genet måtte ha evnen til å gjenkjenne seg selv i andre kropper. Så må det få vertskroppen til å være mindre interessert i å lage egne barn enn å hjelpe fram flest mulig etterkommere fra alle med det samme genet.
Tenk deg f.eks. en mann med en mutasjon som gir ham grønt skjegg. Genet gjør også at han er fryktelig glad i alle de andre som har grønt skjegg. Han bryr seg like mye om de andre med grønt skjegg som sine egne barn og søsken.
Et slikt gen ville dukket opp i en stadig større andel av befolkningen for hver generasjon og etterhvert ville alle hatt grønt skjegg.
Anti-grønt skjegg-gener
Det er blitt foreslått flere mekanismer som vil motvirke spredningen av gener med grønn skjegg-effekt. Mutasjoner i andre deler av arveanlegget vil f.eks. ha positiv effekt på sin egen spredning dersom de ganske enkelt forhindrer grønt skjegg-genene i å virke.
Et godt bevis for Dawkins «egoistiske gen»
I dag har man funnet gener med grønt skjegg-effekt hos flere organismer. Det første ble oppdaget i 1998 hos en maurart hvor arbeiderne gjennom lukt identifiserte hvilke dronninger som bar samme gen som dem og drepte de andre. Senere er tilsvarende gensystemer beskrevet hos enkelte øgler og biologenes nye favorittorganismer for å forske på uegennytte: gjær- og slimsopp.
Historien om grønt skjegg-effekten er et utmerket eksempel på hvordan naturvitenskapene på bakgrunn av teorier lager prediksjoner (forutsigelser) som senere kan testes.
Det egoistiske gen
For noen tiår siden spekulerte evolusjonsbiologer på hvordan det ultimate «egoistiske» genet ville oppføre seg. Kunne det tenkes gener som direkte øker sin egen spredning på bekostning av de andre genene i kroppen som bærer det?
Det de kom fram til kalles «Grønt skjegg-effekten» og var inntil 1998 bare en teorisk underfundighet.
Grønt skjegg-klubben tar over verden
Tenk deg f.eks. en mann med en mutasjon som gir ham grønt skjegg. Genet gjør også at han er fryktelig glad i alle de andre som har grønt skjegg. Han bryr seg like mye om de andre med grønt skjegg som sine egne barn og søsken.
Et slikt gen ville dukket opp i en stadig større andel av befolkningen for hver generasjon og etterhvert ville alle hatt grønt skjegg.
Anti-grønt skjegg-gener
Det er blitt foreslått flere mekanismer som vil motvirke spredningen av gener med grønn skjegg-effekt. Mutasjoner i andre deler av arveanlegget vil f.eks. ha positiv effekt på sin egen spredning dersom de ganske enkelt forhindrer grønt skjegg-genene i å virke.
Et godt bevis for Dawkins «egoistiske gen»
I dag har man funnet gener med grønt skjegg-effekt hos flere organismer. Det første ble oppdaget i 1998 hos en maurart hvor arbeiderne gjennom lukt identifiserte hvilke dronninger som bar samme gen som dem og drepte de andre. Senere er tilsvarende gensystemer beskrevet hos enkelte øgler og biologenes nye favorittorganismer for å forske på uegennytte: gjær- og slimsopp.
Historien om grønt skjegg-effekten er et utmerket eksempel på hvordan naturvitenskapene på bakgrunn av teorier lager prediksjoner (forutsigelser) som senere kan testes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)