Livsviktig nysgjerrighet

(Tidliger trykket i Alfa)

Terrorangrepet på Utøya var grusomt. Selv vi som ikke er direkte berørt har vondt av å lese øyenvitneskildringene. Vi føler med alle de livredde ungdommene som gjemte seg bak steiner mens morderen jaktet på dem. Vi gråter av små glimt av godhet og heltemot midt i tragedien og vi får vondt i magen av hver eneste kule som traff et levende menneske. Samtidig ønsker mange å vite mer. Mer om de overlevende og mer om morderen. Litt skamfulle kjøper vi aviser og blader som kan gi oss nye detaljer.

Hvorfor er vi så nysgjerrige på drapshistorier?

   

Ingen vil dø

Evolusjonen har selvfølgelig utstyrt oss med en hel mengde overlevelsesmekanismer for å minske sjansen for at vi dør. Vi er etterkommerne til de som klarte seg i en farlig verden; de som var genetisk programmert til å holde seg i live. Derfor føler vi redsel og avsky overfor alt det som kunne drepe våre forfedre.

Grovt inndelt er det tre ting som kunne drepe forfedrene våre: miljøet rundt dem, andre arter og ikke minst andre mennesker. 

Miljøet kunne drepe de som for eksempel ikke fant mat eller falt ned fra et høyt sted. Av den grunn føler vi sult lenge før kroppen absolutt må ha mat og vi er redde for å bevege oss mot kanten av høye stup. 

Vi har også rikelig med forsvar mot å bli drept av dyr som var farlige for forfedrene våre. Barn øver på å gjemme seg for «monstre», vi vil helst ikke være i nærheten av giftige dyr og vi har et fantastisk immunforsvar mot parasitter og mikroorganismer. Det er få ting, kanskje ingen, som vi er født så naturlig gode til som å unngå å dø.

I den moderne verden er imidlertid enkelte av overlevelsesinstinktene våre utgått på dato («edderkoppfobi» har ikke lenger noen funksjon for en nordmann), men instinktene har samtidig vært med å forme samfunnet så verden har blitt tryggere for oss. Vi bruker enorme summer på antibiotika og krangler så busta fyker om vi skal la et titalls ulv leve i skogene våre. Vi har med andre ord blitt veldig flinke til å redusere to av de tre årsakene til en tidlig død. Hva med den tredje årsaken? Har vi blitt flinkere til å unngå å bli drept av andre mennesker?

Nysgjerrige overlevende

Man kan få inntrykk av at det blir stadig flere mennesker som dreper. Det er ikke sant. Moderne samfunn er de fredeligste som noen gang har eksistert. Forskere som har studert jeger- og sankersamfunn, slike som våre forfedre levde i, oppdaget at omtrent hver tredje (!) mann i stammene endte opp med å bli drept av andre. Arkeologer som analyserte en 14.000 år gammel gravplass kalt Jebel Sahaba nord i Sudan fant pil- eller spydspisser i 40 % av kroppene. Andre utgravninger gir det samme bildet: faren for å bli drept var overhengende for våre forfedre.

Flere milliarder mennesker er blitt drept opp gjennom tidene, men de er evolusjonære blindveier. De ble ikke forfedre. Forfedrene våre er de som klarte å unngå å bli drept. De som klarte å gjemme seg. Ikke en eneste en av våre forfedre ble drept, i hvert fall ikke før de hadde fått barn. De klarte å tolke ansiktene og ordene til andre rundt seg og skjønte når situasjonen kunne bli farlig. De ønsket å forstå hva som trigget mordere og var derfor bedre forberedt hvis noe skulle skje. Disse egenskapene har vi arvet.

Det er derfor ikke så rart at avisene fylles av bilder og historier fra terrorangrepene. Selv om drapsmannen ikke fortjener publisiteten og selv om ofrene og deres familier fortjener ro, er vi etterkommere av nysgjerrige overlevende. Nysgjerrigheten er en del av vårt medfødte forsvar. 

Dessverre er vi også etterkommere av de som drepte andre uten å dø selv.

Det er ikke mangel på TV-serier som handler om drapsmenn og hvorfor de dreper