Hvorfor er kvinner så opptatte av sko?

Vitenskapen har gitt oss mange fantastiske oppdagelser. Vi har funnet ut hvordan universet oppsto, hvordan levende vesener utvikler seg og at materie og energi er to sider av samme sak. Vi kan få svære jerndingser til å fly, identifisere drapsmenn utifra en bloddråpe og hviske til kjæresten selv om hun er på den andre siden av jorden. Bare ett mysterium gjenstår: hvorfor er jenter så opptatte av sko? Sosiobiobloggen tar saken.

Etter at Imelda Marcos, en lite folkelig presidentfrue på Filippinene, flyktet til Hawaii i 1986 tømte opprørerene palasset hennes. I tillegg til tusen vesker og haugevis av andre luksusvarer fant de 1060 par sko. Det tilsvarer fem fotballbaner i lengde hvis du setter skoene opp i en linje.
Man kunne tro Imelda er ekstrem, men en stor undersøkelse gjort av gocompare.com i 2010 avslørte at amerikanske kvinner gjennomsnittlig kjøper 469 par sko i løpet av livet. Til enhver tid har gjennomsnittskvinnen 19 par klare til bruk og nesten hver tiende dame har over 100 (ja, hundre) par sko å velge mellom når hun skal ut av huset. Ingen har sjekket tilsvarende for menn, men det er neppe kontroversielt å anta at vi har et litt annet forhold til dette plagget.

Som den nysgjerrige og nesten allvitende karen jeg er har jeg lenge lurt på hva det er for noe med damer og sko. Og jeg er ikke fornøyd med de svarene som jentene selv gir; “fordi de er fine/kule/sexy” bekrefter jo bare AT de har en hang-up og forteller ingenting om HVORFOR de har den. Dette spørsmålet trenger en såkalt “ultimat forklaring”, en som forteller hvorfor jentehjernen er bygget sånn at de hele tiden ser på og ønsker seg nye sko. Og sånne svar er akkurat det vitenskapen skal finne, men i denne saken har ikke forskerne gjort jobben sin enda.

Forskningsfronten
Tross iherdig søking i databaser med vitenskapelige publikasjoner har jeg ikke klart å finne noen forklaring. Da er det bare en ting å gjøre: vi finner ut av dette selv. Sosiobiobloggen er av uforståelige grunner ikke støttet av Norges forskningsråd, så dette blir ikke noe fullverdig vitenskapelig arbeid, men vi kan ihvertfall prøve å lage en troverdig hypotese. Så får heller noen andre søke penger for å undersøke om hypotesen stemmer med virkeligheten etterpå. Velkommen, kjære leser, til cutting edge science.

Skosjekkere
Det første vi må gjøre er å finne ut av om det faktisk er tilfelle at damer har et spesielt forhold til sko. Det holder ikke at “alle vet det”. Heldigvis finnes det masse indirekte bevis; de kjøper og eier langt flere sko enn menn (selv om akkurat det like gjerne kan bety at menn har en avvikende aversjon mot sko), skobutikker stiller ut flere sko for kvinner enn for menn og dameblader inneholder flere skoreklamer enn manneblader. Et virkelig besnærende bevis som jeg nylig kom over er såkalte “eye-tracking heatmaps” som viser hva øynene til menn og kvinner ser på i et bilde.

Markedsførere og webdesignere undersøker nemlig hvordan øynene våre beveger seg over websider og bilder. På den måten kan de vite hvor man f.eks. bør plassere en logo og eller en knapp med “kjøp nå”. Og til hjelp for oss kan vi få vite akkurat hva menn og kvinner ser på i et bilde av en modell. Ikke overraskende ser de lenge på skoene, mens menn holder seg til helt andre deler av kroppen. Vi kan konkludere med at ihvertfall vestlige kvinner er mye mer interesserte i sko enn det vestlige menn er.

Ubevisst søker kvinnenes øyne mot skoene. På noen millisekunder har hun sjekket ut hva andre har på føttene.

Nå som vi har sannsynliggjort at fenomenet faktisk finnes kan vi begynne å stable på beina en forklaring på hvorfor det er sånn. For å gjøre det er det lurt å først se litt mer på akkurat hvordan skogalskapen kommer til uttrykk. Det kan heldigvis forskning si litt mer om.

Samlerinstinkt
Jenter liker generelt å shoppe. Hjernen hennes belønner henne med en deilig dose dopamin når hun står i kassa og sikrer seg dagens fangst. Dessverre brytes dopaminet ganske raskt ned og den rusen går over. En forsker mener å ha påvist at velværen varer lenger når jenter kjøper sko og tror at det skyldes at de overtaler seg selv til å tenke at de ikke bare har kjøpt noe de har lyst på, men også noe som er både praktisk og nyttig.
Et annet studium viser at skokjøp i tillegg til belønningssenteret trigger et helt spesielt område i hjernen. Et område som (ihvertfall hos rotter) er forbundet med samlemani.
Kvinner ser altså ut til å bli belønnet av sine egne hjerner av å kjøpe og eie mange sko. Og fra øyetrackingen har vi lært at øynene deres mer eller mindre ubevisst søker mot føttene på mennesker de ser. Dette tyder på at skomanien er nesten instinktiv og dypt forankret i kvinnene. Det hadde jeg ikke trodd da jeg begynte å jobbe med denne saken. For instinkter er da forbeholdt viktige ting som mat, trygghet og sex? Vel, sko har overraskende mye med både trygghet og sex å gjøre.

Sko beskytter mot alt som er klistra fast på planeten som vi trasker rundt på

Skoforsvar
Klær er en kjempefin teknologi. De beskytter kroppene våre mot omverdenen og gjør at vi kan tåle et større spenn i temperaturer og fuktighet enn andre dyr. Og selv vi menn må innrømme at de har en sosial betydning; du går ikke på jobbintervju uten klær selv når det er kjempefint vær. Sko er et spesielt klesplagg. De beskytter oss ikke bare mot luft, sol og regn som resten av klærne gjør, men også mot alt det harde og farlige som tyngdekraften har plassert på jordoverflaten. Sånn sett er sko kanskje det viktigste plagget vi har hvis vi tenker på det funksjonelle; de skal beskytte mot mange flere og større farer enn de andre klærne. Og i likhet med andre klær kan de også ha en sosial funksjon.

Sexinvitasjon?
Det er mange forståsegpåere og motepratere som har prøvd å forklare hvorfor kvinner er så opptatte av sko. Høye hæler kan være en måte å framstå som høyere enn det man egentlig er og høyde er forbundet med høy sosial status. Kanskje skotittingen er en måte å sjekke om den andre jukser med høyden eller ikke? Andre har foreslått at høye hæler gjør at rumpa stikker ut, ryggen svaier seg og damene derfor inntar en sexy “kom og ta meg bakfra”-positur.
Begge deler er mulig, men det forklarer ikke hvorfor kvinner er så opptatte av å eie mange forskjellige sko, også varianter uten høye hæler. Det forklarer heller ikke hvorfor de er så interesserte i de skoene som alle andre har på seg.

Ikke nymotens
Klær og sko forbindes med moter og det siste nye. Det er sikkert derfor ingen har forsket på om skodilla kan skyldes et gammelt instinkt. For hvordan kan noe som er så skiftende og moderne som moteindustrien skyldes evolusjon fra steinalderen eller før?
Men la oss gå litt nøyere inn på akkurat dette. Hvor lenge har vi hatt sko egentlig? Kan vi ha hatt sko så lenge at evolusjonen har rukket å tilpasse oss til dem?
Svaret er, ganske overraskende, ja.

Føtt sånn?
Ta en titt på foten din. Med unntak av stortåa er tærne dine svake totter som ikke er særlig duganes til skikkelig arbeid. Hos våre eldste forfedre var alle tærne kraftige og viktige når vi løp rundt etter mat og damer. Professor Erik Trinkaus ved Washington University i St. Louis har studert gamle skjeletter og funnet ut at de som levde så langt tilbake som for 40.000 år siden hadde like svake tær som vi har i dag. Mest sannsynlig ble tærne svakere fordi menneskene allerede da hadde sko som ga støtte og beskyttelse. På omtrent den samme tiden begynte det som man kaller den “kulturelle eksplosjonen”; menneskene begynte å lage smykker, steinverktøy og kunst.
40.000 år er ikke veldig lang tid i evolusjonær sammenheng, men til sammenligning vet vi at Europeerene utviklet melketoleranse på omtrent 5000 år. Vi har altså hatt sko lenge nok til at naturlig seleksjon kan ha påvirket hvordan vi forholder oss til dem. Og helt siden vi begynte å bruke sko har mennesker også tatt i bruk smykker og andre gjenstander som har fungert som statussymboler.

Forklaringen
Hvordan skal vi oppsummere all denne skokunnskapen i en foreløpig forklaring på hvorfor damer har skodilla? Eller for å bruke et litt mer vitenskapenskapelig språk: hva bør være den gjeldende hypotesen?
Jeg vil tippe at sko i flere titalls tusen år har vært mer enn en praktisk nødvendighet. Hva slags sko en person har gått med har vært tett knyttet til hans eller hennes sosiale status. Så har kvinner utviklet instinkter for å se etter dette tegnet når de ubevisst vurderer en annen person. Og når det var blitt utbredt å bli målt etter hva man hadde på beina, var det satt i gang et kappløp som presset fram et ønske om å alltid bry seg om hva slags sko man selv viste seg fram i.

Hva kan vi så bruke denne nye kunnskapen til?
Vel, vi kan forske videre og teste hypotesen vår. For eksempel ved å måle kvinners reaksjoner på henholdsvis andre kvinners og menns sko. Eller om etterkommere av barbeinte urfolk er immune mot skogalskapen.
Og du som er mann kan utnytte kunnskapen til din egen fordel: Kjøp ekstra fine sko neste gang. Damene bryr seg, vet du.

Morderene blant oss

- En mann kom. ”Jeg er fra politiet”. Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende.

- Han sa det var bare å komme fram, og snakket rolig. Så begynte han å skyte. Han så at vi sprang, men sprang ikke selv. Han gikk helt rolig, nesten som om han klippet plenen.

Den 22. juli 2011 drepte en 32 år gammel mann 69 unge, forsvarsløse og uskyldige mennesker på Utøya. Historiene fra de overlevende øyenvitnene er grusomme. De forteller om en målrettet drapsmann som kaldt og rolig lokker til seg ungdom før han skyter dem. Etter hvert som vi har fått høre hva som skjedde fylles vi med spørsmål. Hva kan få mennesker til å drepe? Er mordere gale eller normale mennesker? Hva sier forskningen om mordere? Kan kunnskap om vanlige mordere hjelpe oss til å forstå hva som gjorde Utøyaterroristen i stand til å skyte uskyldige unge mennesker på kloss hold?

Morderen nedi gata
Selv om mennesker har mange gode egenskaper, har drap alltid vært noe vi har levd med. Men hva vet vi egentlig om mennesker som dreper? Nyere forskning har gitt oss noen ubehagelige overraskelser: drapstanker er vanlige og de aller fleste mordere forstår hva de har gjort.
Evolusjonspsykologen David Buss har gjennomført en studie hvor over 5000 mennesker fra hele verden ble intervjuet og spurt om sine tanker rundt drap. Resultatet viste at hele 91 % av mennene og 84 % av kvinnene har fantasert om å drepe. De som ble intervjuet var helt konkrete i forhold til hvem de hadde tenkt på å drepe, hvorfor de skulle drepe dem og hvordan de skulle gjennomføre drapet. Flere hadde gått så langt at de hadde hatt våpenet i hånden da et eller annet skjedde som gjorde at de ikke endte opp som drapsmenn. Andre studier av dømte mordere bekrefter at mange har planlagt drapet nøye på forhånd. De mener også ofte at de har hatt en god grunn. En gjennomgang av 375 mordere i Michigan viste at bare 4 % var psykotiske eller utilregnelige. Resten var fullstendig klare over at de hadde gjort noe som var både galt og ulovlig.

Drap: en steinalderløsning på steinalderproblemer
David Buss mener at mennesker kan bruke drap som et middel for å løse evolusjonære interessekonflikter. Han ser ikke på drap som en syk og uforklarlig handling, men som morderens løsning på situasjoner som våre forfedre må ha løst for å kunne bli våre forfedre. Og når man ser på hoveddelen av drapssakene kan dette stemme bra. Mordere er for eksempel sjelden disponert for drap. 94 % av de drapsdømte dreper bare en gang. Bare 6 % gjentar ugjerningen. Gjentakelsesprosenten for annen kriminalitet er omtrent ti ganger så høy. Dette kan stemme med idéen om at de fleste drapene blir begått for å løse en bestemt situasjon.
Et annet faktum som støtter Buss sin hypotese er at de aller fleste drap er begått av en gjerningsmann som kjenner offeret godt. Som oftest er drapene relatert til krangler med eller om en kjæreste. Et vanlig eksempel er menn som dreper kona si fordi de mistenker at hun har vært utro. En studie fra Dayton, Ohio, viste at over halvparten av de kvinnelige ofrene var blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner. Til sammenligning var bare 3 % av de mannlige ofrene drept av sin kjæreste eller ex.
Mannlig sjalusi er definitivt livsfarlig, men også de andre vanligste drapsmotivene kan forstås fra evolusjonært synspunkt. Menn som dreper rivaler, menn som dreper for penger og status, kvinner som dreper rivaler, kvinner som dreper rivalens barn, steforeldre som dreper barn osv. Listen over motiver er lang og uhyggelig. Og den handler i all hovedsak om vår instinktive jakt på å bli forfedre. Teorien til David Buss stemmer imidlertid veldig dårlig med terroristen på Utøya.

Ingen vanlig morder
I motsetning til de vanligste morderne kjente ikke Utøyaterroristen ofrene sine personlig. Han hadde heller ingenting å tjene på ugjerningen. Kanskje han tilhører de 4 % som faktisk er gale? Sannsynligvis ikke. Han har i hvert fall hatt nok grep om virkeligheten til å klare å planlegge og å gjennomføre et komplisert angrep. Det meste tyder til og med på at han gjorde det alene.

Det er flere ting som virker uforståelige ved Utøyaterroristen. Han har skrevet et langt dokument hvor han påstår at han er en hellig kriger. Han ser til og med på seg selv som en helt i en påstått framtidig krig. Massemorderen er altså overbevist om at folk etter hvert vil se på han som en helt. Er dette et bevis på at han er en av de få virkelig gale morderne? Eller finnes det en annen vitenskapelig hypotese om mordere som kan forklare psyken til terroristen bedre? Jeg er jaggu ikke sikker, men mye av det han skriver kan stemme med sosiobiologiske forklaringer på soldaters rolle i krig.

Fra en stammekrig på New Guinea i 2007

Samarbeidsdrap
Det finnes nemlig en annen type drapsmenn som ikke normalt tas med i diskusjonen når man snakker om mordere: soldater. Grunnen er selvfølgelig at vi definerer det å ta liv i krig som noe annet enn drap. Også i våre forfedres verden var det stor forskjell mellom en morder som dreper alene og en soldat som våger livet sammen med sine våpenbrødre. Det er derfor helt andre ting som motiverer en soldat til å drepe.
Sosiobiologer og evolusjonspsykologer definerer det å utsette seg selv for fare i samarbeid med andre (slik f.eks. soldater gjør) som en form for selvoppofrelse. Slik selvoppofrelse skjer bare innenfor svært spesielle rammer. Noe av det viktigste er at man kjenner de man skal samarbeide med godt og kan regne med at man vil møtes igjen også i fremtiden. I naturen danner sjimpansehanner allianser som hjelper hverandre med alt fra å sjekke damer til å gå grensevakt og å føre krig. Militærtrenere har selvfølgelig funnet ut av dette selv uten hjelp fra biologer og setter sammen grupper av rekrutter som bor tett sammen og må løse en mengde oppgaver i fellesskap før de settes inn i krig. Når soldatene så dreper gjør de det med fare for sitt eget liv og til fordel for de andre i gruppen. Den skjulte evolusjonære logikken er at man får belønningen i fremtiden, enten som en del av et stort utbytte eller i form av gjengjeldelse fra de andre.
Dette likner mer på hva Utøyaterroristen selv skriver i dokumentet sitt.

En tropp av sjimpansehanner på grensepatrulje

 Soldat i sin egen verden
Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men allikevel den forklaringen som jeg har mest tro på. Hvis terroristen var overbevist om at han var en soldat og en del av et større soldatfellesskap, kan han ha følt at han ofret seg for andre og dermed anse seg selv for å være en helt. Det er viktig å påpeke at vi jo slettes ikke er i krig, men drapsmannen kan allikevel ha opplevd det sånn og fått skrudd sinnet sitt over i soldatmodus. Det kan i tilfelle forklare hvorfor han er så opptatt av ridderordenen, hvor kaldt han utfører angrepet, forskjellene fra «vanlige» drap og forventningen om heltestatus.

Det er ikke en fullstendig forklaring. Det er f.eks. mye som tyder på at det er flere som har omtrent den samme virkelighetsoppfatningen som Utøyaterroristen og som, i hvert fall så langt, ikke har begått noen terrorhandling. Det virker sannsynlig at han har en kombinasjon av personlighetstrekk som sammen med troen på at han er en av mange soldater gjorde at han gjennomførte angrepet. Han later til å ha en uvanlig selvdisiplin og evne til planlegging og et veldig begrenset sosialt nettverk.

Dersom jeg allikevel har rett i at det er et primitivt soldatinstinkt som fikk terroristen til å miste alle hemninger dukker det opp et veldig viktig spørsmål: var gjerningsmannens våpenbrødre bare innbilning eller er de virkelige?
Uansett håper jeg at han raskt fratas troen på at det finnes noe bejublende fellesskap rundt ham. Da vil han måtte se den nakne sannheten i øynene: at han er en simpel morder som ikke har utrettet noe mer enn å skyte forsvarsløse ungdommer på en øy.

(Artikkelen ble trykket i Alfa 7/2011)