- En mann kom. ”Jeg er fra politiet”. Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende.
- Han sa det var bare å komme fram, og snakket rolig. Så begynte han å skyte. Han så at vi sprang, men sprang ikke selv. Han gikk helt rolig, nesten som om han klippet plenen.
Den 22. juli 2011 drepte en 32 år gammel mann 69 unge, forsvarsløse og uskyldige mennesker på Utøya. Historiene fra de overlevende øyenvitnene er grusomme. De forteller om en målrettet drapsmann som kaldt og rolig lokker til seg ungdom før han skyter dem. Etter hvert som vi har fått høre hva som skjedde fylles vi med spørsmål. Hva kan få mennesker til å drepe? Er mordere gale eller normale mennesker? Hva sier forskningen om mordere? Kan kunnskap om vanlige mordere hjelpe oss til å forstå hva som gjorde Utøyaterroristen i stand til å skyte uskyldige unge mennesker på kloss hold?
Morderen nedi gata
Selv om mennesker har mange gode egenskaper, har drap alltid vært noe vi har levd med. Men hva vet vi egentlig om mennesker som dreper? Nyere forskning har gitt oss noen ubehagelige overraskelser: drapstanker er vanlige og de aller fleste mordere forstår hva de har gjort.
Evolusjonspsykologen David Buss har gjennomført en studie hvor over 5000 mennesker fra hele verden ble intervjuet og spurt om sine tanker rundt drap. Resultatet viste at hele 91 % av mennene og 84 % av kvinnene har fantasert om å drepe. De som ble intervjuet var helt konkrete i forhold til hvem de hadde tenkt på å drepe, hvorfor de skulle drepe dem og hvordan de skulle gjennomføre drapet. Flere hadde gått så langt at de hadde hatt våpenet i hånden da et eller annet skjedde som gjorde at de ikke endte opp som drapsmenn. Andre studier av dømte mordere bekrefter at mange har planlagt drapet nøye på forhånd. De mener også ofte at de har hatt en god grunn. En gjennomgang av 375 mordere i Michigan viste at bare 4 % var psykotiske eller utilregnelige. Resten var fullstendig klare over at de hadde gjort noe som var både galt og ulovlig.
Drap: en steinalderløsning på steinalderproblemer
David Buss mener at mennesker kan bruke drap som et middel for å løse evolusjonære interessekonflikter. Han ser ikke på drap som en syk og uforklarlig handling, men som morderens løsning på situasjoner som våre forfedre må ha løst for å kunne bli våre forfedre. Og når man ser på hoveddelen av drapssakene kan dette stemme bra. Mordere er for eksempel sjelden disponert for drap. 94 % av de drapsdømte dreper bare en gang. Bare 6 % gjentar ugjerningen. Gjentakelsesprosenten for annen kriminalitet er omtrent ti ganger så høy. Dette kan stemme med idéen om at de fleste drapene blir begått for å løse en bestemt situasjon.
Et annet faktum som støtter Buss sin hypotese er at de aller fleste drap er begått av en gjerningsmann som kjenner offeret godt. Som oftest er drapene relatert til krangler med eller om en kjæreste. Et vanlig eksempel er menn som dreper kona si fordi de mistenker at hun har vært utro. En studie fra Dayton, Ohio, viste at over halvparten av de kvinnelige ofrene var blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner. Til sammenligning var bare 3 % av de mannlige ofrene drept av sin kjæreste eller ex.
Mannlig sjalusi er definitivt livsfarlig, men også de andre vanligste drapsmotivene kan forstås fra evolusjonært synspunkt. Menn som dreper rivaler, menn som dreper for penger og status, kvinner som dreper rivaler, kvinner som dreper rivalens barn, steforeldre som dreper barn osv. Listen over motiver er lang og uhyggelig. Og den handler i all hovedsak om vår instinktive jakt på å bli forfedre. Teorien til David Buss stemmer imidlertid veldig dårlig med terroristen på Utøya.
Ingen vanlig morder
I motsetning til de vanligste morderne kjente ikke Utøyaterroristen ofrene sine personlig. Han hadde heller ingenting å tjene på ugjerningen. Kanskje han tilhører de 4 % som faktisk er gale? Sannsynligvis ikke. Han har i hvert fall hatt nok grep om virkeligheten til å klare å planlegge og å gjennomføre et komplisert angrep. Det meste tyder til og med på at han gjorde det alene.
Det er flere ting som virker uforståelige ved Utøyaterroristen. Han har skrevet et langt dokument hvor han påstår at han er en hellig kriger. Han ser til og med på seg selv som en helt i en påstått framtidig krig. Massemorderen er altså overbevist om at folk etter hvert vil se på han som en helt. Er dette et bevis på at han er en av de få virkelig gale morderne? Eller finnes det en annen vitenskapelig hypotese om mordere som kan forklare psyken til terroristen bedre? Jeg er jaggu ikke sikker, men mye av det han skriver kan stemme med sosiobiologiske forklaringer på soldaters rolle i krig.
 |
| Fra en stammekrig på New Guinea i 2007 |
Det finnes nemlig en annen type drapsmenn som ikke normalt tas med i diskusjonen når man snakker om mordere: soldater. Grunnen er selvfølgelig at vi definerer det å ta liv i krig som noe annet enn drap. Også i våre forfedres verden var det stor forskjell mellom en morder som dreper alene og en soldat som våger livet sammen med sine våpenbrødre. Det er derfor helt andre ting som motiverer en soldat til å drepe.
Sosiobiologer og evolusjonspsykologer definerer det å utsette seg selv for fare i samarbeid med andre (slik f.eks. soldater gjør) som en form for selvoppofrelse. Slik selvoppofrelse skjer bare innenfor svært spesielle rammer. Noe av det viktigste er at man kjenner de man skal samarbeide med godt og kan regne med at man vil møtes igjen også i fremtiden. I naturen danner sjimpansehanner allianser som hjelper hverandre med alt fra å sjekke damer til å gå grensevakt og å føre krig. Militærtrenere har selvfølgelig funnet ut av dette selv uten hjelp fra biologer og setter sammen grupper av rekrutter som bor tett sammen og må løse en mengde oppgaver i fellesskap før de settes inn i krig. Når soldatene så dreper gjør de det med fare for sitt eget liv og til fordel for de andre i gruppen. Den skjulte evolusjonære logikken er at man får belønningen i fremtiden, enten som en del av et stort utbytte eller i form av gjengjeldelse fra de andre.
Dette likner mer på hva Utøyaterroristen selv skriver i dokumentet sitt.
 |
| En tropp av sjimpansehanner på grensepatrulje |
Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men allikevel den forklaringen som jeg har mest tro på. Hvis terroristen var overbevist om at han var en soldat og en del av et større soldatfellesskap, kan han ha følt at han ofret seg for andre og dermed anse seg selv for å være en helt. Det er viktig å påpeke at vi jo slettes ikke er i krig, men drapsmannen kan allikevel ha opplevd det sånn og fått skrudd sinnet sitt over i soldatmodus. Det kan i tilfelle forklare hvorfor han er så opptatt av ridderordenen, hvor kaldt han utfører angrepet, forskjellene fra «vanlige» drap og forventningen om heltestatus.
Det er ikke en fullstendig forklaring. Det er f.eks. mye som tyder på at det er flere som har omtrent den samme virkelighetsoppfatningen som Utøyaterroristen og som, i hvert fall så langt, ikke har begått noen terrorhandling. Det virker sannsynlig at han har en kombinasjon av personlighetstrekk som sammen med troen på at han er en av mange soldater gjorde at han gjennomførte angrepet. Han later til å ha en uvanlig selvdisiplin og evne til planlegging og et veldig begrenset sosialt nettverk.
Dersom jeg allikevel har rett i at det er et primitivt soldatinstinkt som fikk terroristen til å miste alle hemninger dukker det opp et veldig viktig spørsmål: var gjerningsmannens våpenbrødre bare innbilning eller er de virkelige?
Uansett håper jeg at han raskt fratas troen på at det finnes noe bejublende fellesskap rundt ham. Da vil han måtte se den nakne sannheten i øynene: at han er en simpel morder som ikke har utrettet noe mer enn å skyte forsvarsløse ungdommer på en øy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar