Mennesket: kritisk utryddingstruet

Sarychevutbruddet i 2009 (Foto: NASA)

I år 79 hadde vulkanen Vesuv et svært utbrudd. Byene Pompeii og Herculaneum ble begravet av stein og aske. Halve fjellet ble blåst vekk av det enorme utbruddet. Totalt ble tre kubikkilometer med stein slengt opp i lufta. Men selv mektige Vesuv blir puslete i sammenligning med vulkanen som nesten utryddet menneskene.

Øya Sumatra skjulte en supervulkan som har fått navnet “Toba”. For 70.000 år siden blåste Toba tusen ganger mer stein og aske opp i lufta enn det Vesuv klarte. Asken fylte atmosfæren og skygget for sola i seks år. Vannets kretsløp ble forstyrret og jorda, som allerede var inne i en istid, opplevde et temperaturfall på 20 grader. Plantelivet forsvant i store områder og de stakkars menneskene som levde da måtte klare seg med ekstremt lite mat i hundrevis av år. Nesten alle menneskene døde.

Forskere mener det kan ha vært så få som 40 fruktbare par igjen av oss. Det kvalifiserer til status som “kritisk truet” på IUCNs rødliste over utryddingstruede dyr, med mer enn 50 % sjanse for å bli utryddet innen tre generasjoner. Vi var praktisk talt ute av historien.

Men en liten gruppe mennesker klarte seg heldigvis og ble forfedrene til alle som lever i dag. Vi er etterkommerne av de tøffeste av de tøffe. De som selv jorda ikke klarte å ta knekken på.

Hvorfor er kvinner så opptatte av sko?

Vitenskapen har gitt oss mange fantastiske oppdagelser. Vi har funnet ut hvordan universet oppsto, hvordan levende vesener utvikler seg og at materie og energi er to sider av samme sak. Vi kan få svære jerndingser til å fly, identifisere drapsmenn utifra en bloddråpe og hviske til kjæresten selv om hun er på den andre siden av jorden. Bare ett mysterium gjenstår: hvorfor er jenter så opptatte av sko? Sosiobiobloggen tar saken.

Etter at Imelda Marcos, en lite folkelig presidentfrue på Filippinene, flyktet til Hawaii i 1986 tømte opprørerene palasset hennes. I tillegg til tusen vesker og haugevis av andre luksusvarer fant de 1060 par sko. Det tilsvarer fem fotballbaner i lengde hvis du setter skoene opp i en linje.
Man kunne tro Imelda er ekstrem, men en stor undersøkelse gjort av gocompare.com i 2010 avslørte at amerikanske kvinner gjennomsnittlig kjøper 469 par sko i løpet av livet. Til enhver tid har gjennomsnittskvinnen 19 par klare til bruk og nesten hver tiende dame har over 100 (ja, hundre) par sko å velge mellom når hun skal ut av huset. Ingen har sjekket tilsvarende for menn, men det er neppe kontroversielt å anta at vi har et litt annet forhold til dette plagget.

Som den nysgjerrige og nesten allvitende karen jeg er har jeg lenge lurt på hva det er for noe med damer og sko. Og jeg er ikke fornøyd med de svarene som jentene selv gir; “fordi de er fine/kule/sexy” bekrefter jo bare AT de har en hang-up og forteller ingenting om HVORFOR de har den. Dette spørsmålet trenger en såkalt “ultimat forklaring”, en som forteller hvorfor jentehjernen er bygget sånn at de hele tiden ser på og ønsker seg nye sko. Og sånne svar er akkurat det vitenskapen skal finne, men i denne saken har ikke forskerne gjort jobben sin enda.

Forskningsfronten
Tross iherdig søking i databaser med vitenskapelige publikasjoner har jeg ikke klart å finne noen forklaring. Da er det bare en ting å gjøre: vi finner ut av dette selv. Sosiobiobloggen er av uforståelige grunner ikke støttet av Norges forskningsråd, så dette blir ikke noe fullverdig vitenskapelig arbeid, men vi kan ihvertfall prøve å lage en troverdig hypotese. Så får heller noen andre søke penger for å undersøke om hypotesen stemmer med virkeligheten etterpå. Velkommen, kjære leser, til cutting edge science.

Skosjekkere
Det første vi må gjøre er å finne ut av om det faktisk er tilfelle at damer har et spesielt forhold til sko. Det holder ikke at “alle vet det”. Heldigvis finnes det masse indirekte bevis; de kjøper og eier langt flere sko enn menn (selv om akkurat det like gjerne kan bety at menn har en avvikende aversjon mot sko), skobutikker stiller ut flere sko for kvinner enn for menn og dameblader inneholder flere skoreklamer enn manneblader. Et virkelig besnærende bevis som jeg nylig kom over er såkalte “eye-tracking heatmaps” som viser hva øynene til menn og kvinner ser på i et bilde.

Markedsførere og webdesignere undersøker nemlig hvordan øynene våre beveger seg over websider og bilder. På den måten kan de vite hvor man f.eks. bør plassere en logo og eller en knapp med “kjøp nå”. Og til hjelp for oss kan vi få vite akkurat hva menn og kvinner ser på i et bilde av en modell. Ikke overraskende ser de lenge på skoene, mens menn holder seg til helt andre deler av kroppen. Vi kan konkludere med at ihvertfall vestlige kvinner er mye mer interesserte i sko enn det vestlige menn er.

Ubevisst søker kvinnenes øyne mot skoene. På noen millisekunder har hun sjekket ut hva andre har på føttene.

Nå som vi har sannsynliggjort at fenomenet faktisk finnes kan vi begynne å stable på beina en forklaring på hvorfor det er sånn. For å gjøre det er det lurt å først se litt mer på akkurat hvordan skogalskapen kommer til uttrykk. Det kan heldigvis forskning si litt mer om.

Samlerinstinkt
Jenter liker generelt å shoppe. Hjernen hennes belønner henne med en deilig dose dopamin når hun står i kassa og sikrer seg dagens fangst. Dessverre brytes dopaminet ganske raskt ned og den rusen går over. En forsker mener å ha påvist at velværen varer lenger når jenter kjøper sko og tror at det skyldes at de overtaler seg selv til å tenke at de ikke bare har kjøpt noe de har lyst på, men også noe som er både praktisk og nyttig.
Et annet studium viser at skokjøp i tillegg til belønningssenteret trigger et helt spesielt område i hjernen. Et område som (ihvertfall hos rotter) er forbundet med samlemani.
Kvinner ser altså ut til å bli belønnet av sine egne hjerner av å kjøpe og eie mange sko. Og fra øyetrackingen har vi lært at øynene deres mer eller mindre ubevisst søker mot føttene på mennesker de ser. Dette tyder på at skomanien er nesten instinktiv og dypt forankret i kvinnene. Det hadde jeg ikke trodd da jeg begynte å jobbe med denne saken. For instinkter er da forbeholdt viktige ting som mat, trygghet og sex? Vel, sko har overraskende mye med både trygghet og sex å gjøre.

Sko beskytter mot alt som er klistra fast på planeten som vi trasker rundt på

Skoforsvar
Klær er en kjempefin teknologi. De beskytter kroppene våre mot omverdenen og gjør at vi kan tåle et større spenn i temperaturer og fuktighet enn andre dyr. Og selv vi menn må innrømme at de har en sosial betydning; du går ikke på jobbintervju uten klær selv når det er kjempefint vær. Sko er et spesielt klesplagg. De beskytter oss ikke bare mot luft, sol og regn som resten av klærne gjør, men også mot alt det harde og farlige som tyngdekraften har plassert på jordoverflaten. Sånn sett er sko kanskje det viktigste plagget vi har hvis vi tenker på det funksjonelle; de skal beskytte mot mange flere og større farer enn de andre klærne. Og i likhet med andre klær kan de også ha en sosial funksjon.

Sexinvitasjon?
Det er mange forståsegpåere og motepratere som har prøvd å forklare hvorfor kvinner er så opptatte av sko. Høye hæler kan være en måte å framstå som høyere enn det man egentlig er og høyde er forbundet med høy sosial status. Kanskje skotittingen er en måte å sjekke om den andre jukser med høyden eller ikke? Andre har foreslått at høye hæler gjør at rumpa stikker ut, ryggen svaier seg og damene derfor inntar en sexy “kom og ta meg bakfra”-positur.
Begge deler er mulig, men det forklarer ikke hvorfor kvinner er så opptatte av å eie mange forskjellige sko, også varianter uten høye hæler. Det forklarer heller ikke hvorfor de er så interesserte i de skoene som alle andre har på seg.

Ikke nymotens
Klær og sko forbindes med moter og det siste nye. Det er sikkert derfor ingen har forsket på om skodilla kan skyldes et gammelt instinkt. For hvordan kan noe som er så skiftende og moderne som moteindustrien skyldes evolusjon fra steinalderen eller før?
Men la oss gå litt nøyere inn på akkurat dette. Hvor lenge har vi hatt sko egentlig? Kan vi ha hatt sko så lenge at evolusjonen har rukket å tilpasse oss til dem?
Svaret er, ganske overraskende, ja.

Føtt sånn?
Ta en titt på foten din. Med unntak av stortåa er tærne dine svake totter som ikke er særlig duganes til skikkelig arbeid. Hos våre eldste forfedre var alle tærne kraftige og viktige når vi løp rundt etter mat og damer. Professor Erik Trinkaus ved Washington University i St. Louis har studert gamle skjeletter og funnet ut at de som levde så langt tilbake som for 40.000 år siden hadde like svake tær som vi har i dag. Mest sannsynlig ble tærne svakere fordi menneskene allerede da hadde sko som ga støtte og beskyttelse. På omtrent den samme tiden begynte det som man kaller den “kulturelle eksplosjonen”; menneskene begynte å lage smykker, steinverktøy og kunst.
40.000 år er ikke veldig lang tid i evolusjonær sammenheng, men til sammenligning vet vi at Europeerene utviklet melketoleranse på omtrent 5000 år. Vi har altså hatt sko lenge nok til at naturlig seleksjon kan ha påvirket hvordan vi forholder oss til dem. Og helt siden vi begynte å bruke sko har mennesker også tatt i bruk smykker og andre gjenstander som har fungert som statussymboler.

Forklaringen
Hvordan skal vi oppsummere all denne skokunnskapen i en foreløpig forklaring på hvorfor damer har skodilla? Eller for å bruke et litt mer vitenskapenskapelig språk: hva bør være den gjeldende hypotesen?
Jeg vil tippe at sko i flere titalls tusen år har vært mer enn en praktisk nødvendighet. Hva slags sko en person har gått med har vært tett knyttet til hans eller hennes sosiale status. Så har kvinner utviklet instinkter for å se etter dette tegnet når de ubevisst vurderer en annen person. Og når det var blitt utbredt å bli målt etter hva man hadde på beina, var det satt i gang et kappløp som presset fram et ønske om å alltid bry seg om hva slags sko man selv viste seg fram i.

Hva kan vi så bruke denne nye kunnskapen til?
Vel, vi kan forske videre og teste hypotesen vår. For eksempel ved å måle kvinners reaksjoner på henholdsvis andre kvinners og menns sko. Eller om etterkommere av barbeinte urfolk er immune mot skogalskapen.
Og du som er mann kan utnytte kunnskapen til din egen fordel: Kjøp ekstra fine sko neste gang. Damene bryr seg, vet du.

De andre menneskene

Dypt inne i Afrikas jungel har forskere gjort en forbløffende oppdagelse. To andre menneskearter, ikke Homo sapiens som oss, lever i små familiegrupper. For bare et par hundre tusen generasjoner siden, et kort blaff i naturhistorisk sammenheng, var vi samme art som dem. Oppdagelsen har vært kjent i noen år nå, men dysses ned av religiøse hensyn. Her er sannheten.

Reconstruction by Kennis & Kennis/Photograph by Joe McNally. National Geographic.

Vi er ikke alene
Hvis du er like nerdete som jeg er, har du sikkert fantasert om at kanskje ikke alle urmenneskene døde ut. Kanskje lever det fortsatt en stamme med Homo habilis eller Australopithecus afarensis et eller annet uutforsket sted på kloden. Eller hva med overlevende Paranthropus boisei eller Homo floresiensis? Forskere har funnet skjelettrester fra det som kan være omtrent 20 tidligere menneskearter. Da er det ikke så utenkelig at etterkommerne til minst en av dem fortsatt lever.
Hvordan skulle vi forholdt oss til dem? Ville vi begynt å tenke annerledes på hvem vi er?
Det er faktisk ikke mer enn 30.000 år siden mennesker som du og jeg levde side om side med den andre menneskearten Homo neanderthalensis, Neanderthalerne. Og går vi lenger tilbake i tid levde det mange menneskearter samtidig.

Aboriginerene
Urbefolkningen i Australia ser primitive ut. Etter at engelskmennene kom til Australia har de blitt utsatt for en rekke overgrep, ofte begrunnet med at de ikke kan ansees som moderne mennesker. Helt ukjent for folk flest har ganske mange forskere lurt på om aboriginerne egentlig var restene av en annen menneskeart, Homo erectus. Eller om de ihvertfall hadde “blandet seg” med dem en gang i tiden.
I 2007 kom svaret fra en forskergruppe som hadde analysert DNA’et til aboriginerne. De er moderne mennesker, Homo sapiens som oss, uten spor av DNA fra Homo erectus. Bare tre år senere, i 2010, fikk vi vite at våre europeiske forfedre derimot hadde hatt seg med en annen menneskeart.

Neanderthalersex
Opp til 4 % av DNA’et ditt stammer fra neanderthalere. Hvis du ikke er etnisk afrikaner da. Afrikanerne har nemlig ikke spor av neanderthaler-gener i seg. Forklaringen er sannsynligvis veldig enkel: da våre forfedre vandret ut fra Afrika, møtte de neanderthalere som hadde slått seg ned i det som i dag er Midt-Østen. Nå var ikke neanderthalerjenter det vi normalt tenker på som vakre, så vi kan kanskje anta at det var våre kvinner og deres menn som hadde sex. Det er også mulig at sexen ikke var heeelt frivillig. Uansett ble ungene med på lasset da forfedrene våre dro videre og bosatte seg over hele verden.

Tjukke slektaDu har helt sikkert sett noe rart med alle de latinske navnene på de gamle menneskeartene over her. Noen av de begynner med Homo, noen med Australopithecus og noen med Paranthropus. Er det ikke bare de som begynner med Homo som er mennesker?
Her er det faktisk mye grums. Den første delen av artsnavnet sier hvilken “slekt” arten tilhører. Det er bare en måte å si at artene er veldig like og at det ikke er så veldig lenge siden de ble til forskjellige arter. For eksempel heter leoparder Panthera pardus, mens tigre kalles Panthera tigris. Begge tilhører panterslekten og fram til toppen 6,5 millioner år siden var de samme art.
Problemet med navn på menneskeslekten er at det er så mange som vil at det skal være tydelig at vi moderne mennesker er veldig spesielle. Derfor har man brukt helt andre regler for hvilke arter som skal tilhøre menneskeslekten enn det man har brukt for de andre slektene i dyreriket. For 6,5 millioner år siden, før leopardene og tigrene skilte lag, hadde heller ikke vi skilt lag med hverken Paranthtopus eller Australopithecus. Hvis vi hadde fulgt reglene som er brukt i slekten Panthera skulle altså disse tidlige menneskeapene også være med i slekten Homo.
Og det er da vi oppdager at det fortsatt lever noen andre menneskearter enn oss. For 6,5 millioner år siden var vi nemlig fortsatt samme art som det som skulle bli våre to søsterarter.

Skillet mellom oss og de andre sjimpansene følger ikke de vanlige reglene for klassifisering. 

Mennesket, den tredje sjimpansen
Mannen som fant opp det smarte navnesystemet, svensken Karl von Linné, ga navn til to utgaver av mennesker: Homo sapiens og Homo troglodytes. Det er ikke helt klart akkurat hvilken art Homo troglodytes var ment å være. Muligens hadde Linné bare en generell hulemann i tankene (“troglodytes” betyr huleboer).
Litt senere ble sjimpansene oppdaget av vitenskapen. De fikk navnet Simia troglodytes av en kar som het Blumenbach og som skjønte at Linné hadde vært på bærtur med huleboeren sin og at navnet derfor var ledig. (Blumenbach sikret seg litt senere en plass i historien ved å finne opp raselæren, men det er en annen og mye tristere historie)
Etter litt om og men ble sjimpansene og bonoboene etterhvert plassert i sin egen slekt, Pan. Og der har de vært fram til i dag. I mellomtiden har biologifaget utviklet seg en hel del og flere biologer pusher nå på for å få gitt de to sjimpanseartene sine rette navn: Homo troglodytes og Homo paniscus.
DNA-prøver viser nemlig at de er mer mennesker enn aper. Enkelte anerkjente evolusjonsbiologer mener de til og med kan være etterkommere av Australopithecus afarensis, arten som det berømte urmennesket “Lucy” tilhørte.


Villmennesket
Du vet sikkert en del om den vanlige sjimpansen, Pan troglodytes.
De lever ganske røffe liv i familiegrupper med en alfahann på toppen. Selv om de virker veldig primitive og voldelige i forhold til oss vet vi nå at de samarbeider, finner opp nye verktøy, lærer av hverandre, teller raskere enn oss, snakker til hverandre med forskjellige dialekter og mye, mye mer. Jane Goodall, som var en av de første forskerene som levde tett på sjimpansene i årevis for å studere dem ordentlig, ga etterhvert opp å beskrive dem med tall og grafer. I stedet skrev hun en bok som mest minner om en vanlig roman om enkeltpersoner som inngår allianser, tar seg av foreldreløse barn, holder ting skjult for hverandre og fryser ut de som de ikke liker. Det er sånn sjimpansene er, mente hun. Ganske like oss.
En av de nyeste oppdagelsene er at sjimpansene har sin egen naturmedisin. De leter gjennom skogen til de finner en helt spesiell plante som inneholder antibakterielle stoffer. Så tygger de på bladene til de er most og smører dem på sår på samme måte som vi gjør med salver og plaster.




Hippiemennesket
Den andre søsterarten vår, Pan paniscus, ble det ikke ordentlig forsket på før for bare noen tiår siden. Og det man har funnet ut om Bonoboene er fullstendig oppsiktsvekkende. Det de er blitt mest kjent for er at de benytter enhver anledning til å ha sex. Mange liker også å peke på at de er styrt av hunnene og lever veldig fredelige og harmoniske liv.
Enda kulere er det at de kan lære seg å forstå hele setninger som mennesker sier til dem, gi avanserte svar ved å tegne eller trykke på symboler på en PC, ofte går oppreist og kanskje er den eneste arten i tillegg til oss som liker å stirre på flammene i et bål.

Forskerene som jobber med sjimpanser og bonoboer er litt frustrerte over at ingen tror på dem når de forteller hvor like oss disse menneskeapene er. De lever så tett på dem selv og folk flest er skeptiske til at historiene de forteller er sanne. Her er for eksempel et utdrag fra en vitenskapelig artikkel om bonoboenes kommunikasjonsevner. Nyota (en av bonoboene) har tastet “BLÅBÆR IDAG" på touch-skjermen med symboler og en av biologene, Bill, henter frosne blåbær fra fryseren:

“Nyota reagerte med å taste "IKKE IS". Bill visste ikke hva han skulle gjøre, for han hadde ikke ferske blåbær og sa til Nyota “Jeg har dessverre ikke ferske blåbær. De er spist opp”. Nyota svarte, "BAKSIDEN, BAKSIDEN, BAKSIDEN” - et sted bak huset hvor bonoboene ikke får lov til å være. Bill hadde vært på baksiden tidligere på dagen og var sikker på at det ikke var noen blåbær der. Det var lørdag og han var den eneste på laboratoriet. Nyota tastet "SUE".
"Er Sue på baksiden?", spurte Bill.
“SNAKKE, SNAKKE, SUE, NÅ”, tastet Nyota.
“Vil du at jeg skal ringe til Sue med telefonen?”
"PIP, JA.", svarte Nyota.
Så ringte Bill til Sue. Hun fortalte at hun hadde bedt noen om å kjøpe blåbær i butikken, men hun visste ikke om de hadde kommet tilbake enda. Bill gikk til baksiden og så at vedkommende holdt på å pakke ut av bilen. På bordet sto det to kilo ferske blåbær.
Senere fortalte Sue at Nyota hadde bedt henne om blåbær kvelden før, så hun hadde bestilt det for ham.

 

En annen historie som er dokumentert av biologen Franz De Waal:
Bonoboen Kakowet så at en av dyrepasserne åpnet vannkranene og skjønte at vannet kom til å fylle en grøft hvor bonoboungene lekte. Dyrepasseren kunne ikke se ungene i den dype grøften.
Kakowet løp bort til dyrepasseren, førte ham bort til ungene og hjalp til med å løfte dem ut.
Begge disse dagligdagse historiene viser at bonoboer er i stand til å forstå hva andre vet eller ikke vet om situasjonen og at de kan formidle den informasjonen som den andre kanskje mangler. For ikke lenge siden trodde alle at det bare var vi moderne mennesker som var så intelligente og empatiske.


Nye menneskerettigheter?
Etter at man har begynt å forstå at begge de to sjimpanseartene er høyst bevisste vesener som oss, har flere begynt å stille spørsmål om de ikke også fortjener en spesiell type beskyttelse gjennom lover. En bevegelse i USA, undertegnet av mange seriøse forskere, ønsker å gi bonoboer og sjimpanser status som “personer”. I det delvis erkereligiøse landet kommer nok ikke det til å skje på en stund, men bevegelsen får stadig mer støtte. Spesielt ille er det at man ikke har noe regelverk som forhindrer folk fra å skille foreldre og barn. De er jo bare dyr, ikke sant?
Nå finnes det masse forskning på emosjonelle senskader hos sjimpanse- og bonobounger som har sett foreldrene bli drept eller tatt fra dem. De reagerer som menneskebarn gjør.
Nylig vant gruppen fram i en viktig sak. Siden sjimpanser er så like oss har de vært viktige forsøksdyr innen medisinsk forskning. I 2011 sluttet de store laboratoriene helt å bruke sjimpanser til slike eksperimenter. Det var ikke lenger etisk forsvarlig å utsette tenkende og følende individer for et liv i fangenskap hvor de blir påført sykdommer.

Det er ganske enkelt ikke riktig å behandle dem umenneskelig.

Våre forfedre koste seg med Neanderthalere

Neanderthaler på vei?


Da våre forfedre ble presset ut av Afrika for mindre enn 100.000 år siden passerte de gjennom områdene som i dag kalles Midtøsten. Der bodde det allerede en annen menneskeart; de kortvokste og kraftige neanderthalerne. Forskergruppen til Professor Svante Pääbo har nå funnet ut at Europeere og Asiater, i motsetning til Afrikanere, fikk med seg gener fra neanderthalerene i Midtøsten før de vandret videre ut i verden. Neanderthalerne døde med andre ord ikke helt ut. Noen av dem fikk barn med mennesker som er i direkte slektslinje med oss som lever i dag.

Forskerteamet til Svante jobber også med å bygge opp hele arvematerialet til en neanderthaler. De har allerede kommet over halvveis. Når de er ferdige kommer vi til å stå overfor et fascinerende dilemma: Skal vil la neanderthalerne gjenoppstå? Vi er tydeligvis helt kompatible så det er bare å sprøyte det gjenoppbygde DNA-et inn i en eggcelle, finne en frivillig surrogatmor og vente 9 (?) måneder på den første neanderthalbabyen på 30.000 år.