De andre menneskene

Dypt inne i Afrikas jungel har forskere gjort en forbløffende oppdagelse. To andre menneskearter, ikke Homo sapiens som oss, lever i små familiegrupper. For bare et par hundre tusen generasjoner siden, et kort blaff i naturhistorisk sammenheng, var vi samme art som dem. Oppdagelsen har vært kjent i noen år nå, men dysses ned av religiøse hensyn. Her er sannheten.

Reconstruction by Kennis & Kennis/Photograph by Joe McNally. National Geographic.

Vi er ikke alene
Hvis du er like nerdete som jeg er, har du sikkert fantasert om at kanskje ikke alle urmenneskene døde ut. Kanskje lever det fortsatt en stamme med Homo habilis eller Australopithecus afarensis et eller annet uutforsket sted på kloden. Eller hva med overlevende Paranthropus boisei eller Homo floresiensis? Forskere har funnet skjelettrester fra det som kan være omtrent 20 tidligere menneskearter. Da er det ikke så utenkelig at etterkommerne til minst en av dem fortsatt lever.
Hvordan skulle vi forholdt oss til dem? Ville vi begynt å tenke annerledes på hvem vi er?
Det er faktisk ikke mer enn 30.000 år siden mennesker som du og jeg levde side om side med den andre menneskearten Homo neanderthalensis, Neanderthalerne. Og går vi lenger tilbake i tid levde det mange menneskearter samtidig.

Aboriginerene
Urbefolkningen i Australia ser primitive ut. Etter at engelskmennene kom til Australia har de blitt utsatt for en rekke overgrep, ofte begrunnet med at de ikke kan ansees som moderne mennesker. Helt ukjent for folk flest har ganske mange forskere lurt på om aboriginerne egentlig var restene av en annen menneskeart, Homo erectus. Eller om de ihvertfall hadde “blandet seg” med dem en gang i tiden.
I 2007 kom svaret fra en forskergruppe som hadde analysert DNA’et til aboriginerne. De er moderne mennesker, Homo sapiens som oss, uten spor av DNA fra Homo erectus. Bare tre år senere, i 2010, fikk vi vite at våre europeiske forfedre derimot hadde hatt seg med en annen menneskeart.

Neanderthalersex
Opp til 4 % av DNA’et ditt stammer fra neanderthalere. Hvis du ikke er etnisk afrikaner da. Afrikanerne har nemlig ikke spor av neanderthaler-gener i seg. Forklaringen er sannsynligvis veldig enkel: da våre forfedre vandret ut fra Afrika, møtte de neanderthalere som hadde slått seg ned i det som i dag er Midt-Østen. Nå var ikke neanderthalerjenter det vi normalt tenker på som vakre, så vi kan kanskje anta at det var våre kvinner og deres menn som hadde sex. Det er også mulig at sexen ikke var heeelt frivillig. Uansett ble ungene med på lasset da forfedrene våre dro videre og bosatte seg over hele verden.

Tjukke slektaDu har helt sikkert sett noe rart med alle de latinske navnene på de gamle menneskeartene over her. Noen av de begynner med Homo, noen med Australopithecus og noen med Paranthropus. Er det ikke bare de som begynner med Homo som er mennesker?
Her er det faktisk mye grums. Den første delen av artsnavnet sier hvilken “slekt” arten tilhører. Det er bare en måte å si at artene er veldig like og at det ikke er så veldig lenge siden de ble til forskjellige arter. For eksempel heter leoparder Panthera pardus, mens tigre kalles Panthera tigris. Begge tilhører panterslekten og fram til toppen 6,5 millioner år siden var de samme art.
Problemet med navn på menneskeslekten er at det er så mange som vil at det skal være tydelig at vi moderne mennesker er veldig spesielle. Derfor har man brukt helt andre regler for hvilke arter som skal tilhøre menneskeslekten enn det man har brukt for de andre slektene i dyreriket. For 6,5 millioner år siden, før leopardene og tigrene skilte lag, hadde heller ikke vi skilt lag med hverken Paranthtopus eller Australopithecus. Hvis vi hadde fulgt reglene som er brukt i slekten Panthera skulle altså disse tidlige menneskeapene også være med i slekten Homo.
Og det er da vi oppdager at det fortsatt lever noen andre menneskearter enn oss. For 6,5 millioner år siden var vi nemlig fortsatt samme art som det som skulle bli våre to søsterarter.

Skillet mellom oss og de andre sjimpansene følger ikke de vanlige reglene for klassifisering. 

Mennesket, den tredje sjimpansen
Mannen som fant opp det smarte navnesystemet, svensken Karl von Linné, ga navn til to utgaver av mennesker: Homo sapiens og Homo troglodytes. Det er ikke helt klart akkurat hvilken art Homo troglodytes var ment å være. Muligens hadde Linné bare en generell hulemann i tankene (“troglodytes” betyr huleboer).
Litt senere ble sjimpansene oppdaget av vitenskapen. De fikk navnet Simia troglodytes av en kar som het Blumenbach og som skjønte at Linné hadde vært på bærtur med huleboeren sin og at navnet derfor var ledig. (Blumenbach sikret seg litt senere en plass i historien ved å finne opp raselæren, men det er en annen og mye tristere historie)
Etter litt om og men ble sjimpansene og bonoboene etterhvert plassert i sin egen slekt, Pan. Og der har de vært fram til i dag. I mellomtiden har biologifaget utviklet seg en hel del og flere biologer pusher nå på for å få gitt de to sjimpanseartene sine rette navn: Homo troglodytes og Homo paniscus.
DNA-prøver viser nemlig at de er mer mennesker enn aper. Enkelte anerkjente evolusjonsbiologer mener de til og med kan være etterkommere av Australopithecus afarensis, arten som det berømte urmennesket “Lucy” tilhørte.


Villmennesket
Du vet sikkert en del om den vanlige sjimpansen, Pan troglodytes.
De lever ganske røffe liv i familiegrupper med en alfahann på toppen. Selv om de virker veldig primitive og voldelige i forhold til oss vet vi nå at de samarbeider, finner opp nye verktøy, lærer av hverandre, teller raskere enn oss, snakker til hverandre med forskjellige dialekter og mye, mye mer. Jane Goodall, som var en av de første forskerene som levde tett på sjimpansene i årevis for å studere dem ordentlig, ga etterhvert opp å beskrive dem med tall og grafer. I stedet skrev hun en bok som mest minner om en vanlig roman om enkeltpersoner som inngår allianser, tar seg av foreldreløse barn, holder ting skjult for hverandre og fryser ut de som de ikke liker. Det er sånn sjimpansene er, mente hun. Ganske like oss.
En av de nyeste oppdagelsene er at sjimpansene har sin egen naturmedisin. De leter gjennom skogen til de finner en helt spesiell plante som inneholder antibakterielle stoffer. Så tygger de på bladene til de er most og smører dem på sår på samme måte som vi gjør med salver og plaster.




Hippiemennesket
Den andre søsterarten vår, Pan paniscus, ble det ikke ordentlig forsket på før for bare noen tiår siden. Og det man har funnet ut om Bonoboene er fullstendig oppsiktsvekkende. Det de er blitt mest kjent for er at de benytter enhver anledning til å ha sex. Mange liker også å peke på at de er styrt av hunnene og lever veldig fredelige og harmoniske liv.
Enda kulere er det at de kan lære seg å forstå hele setninger som mennesker sier til dem, gi avanserte svar ved å tegne eller trykke på symboler på en PC, ofte går oppreist og kanskje er den eneste arten i tillegg til oss som liker å stirre på flammene i et bål.

Forskerene som jobber med sjimpanser og bonoboer er litt frustrerte over at ingen tror på dem når de forteller hvor like oss disse menneskeapene er. De lever så tett på dem selv og folk flest er skeptiske til at historiene de forteller er sanne. Her er for eksempel et utdrag fra en vitenskapelig artikkel om bonoboenes kommunikasjonsevner. Nyota (en av bonoboene) har tastet “BLÅBÆR IDAG" på touch-skjermen med symboler og en av biologene, Bill, henter frosne blåbær fra fryseren:

“Nyota reagerte med å taste "IKKE IS". Bill visste ikke hva han skulle gjøre, for han hadde ikke ferske blåbær og sa til Nyota “Jeg har dessverre ikke ferske blåbær. De er spist opp”. Nyota svarte, "BAKSIDEN, BAKSIDEN, BAKSIDEN” - et sted bak huset hvor bonoboene ikke får lov til å være. Bill hadde vært på baksiden tidligere på dagen og var sikker på at det ikke var noen blåbær der. Det var lørdag og han var den eneste på laboratoriet. Nyota tastet "SUE".
"Er Sue på baksiden?", spurte Bill.
“SNAKKE, SNAKKE, SUE, NÅ”, tastet Nyota.
“Vil du at jeg skal ringe til Sue med telefonen?”
"PIP, JA.", svarte Nyota.
Så ringte Bill til Sue. Hun fortalte at hun hadde bedt noen om å kjøpe blåbær i butikken, men hun visste ikke om de hadde kommet tilbake enda. Bill gikk til baksiden og så at vedkommende holdt på å pakke ut av bilen. På bordet sto det to kilo ferske blåbær.
Senere fortalte Sue at Nyota hadde bedt henne om blåbær kvelden før, så hun hadde bestilt det for ham.

 

En annen historie som er dokumentert av biologen Franz De Waal:
Bonoboen Kakowet så at en av dyrepasserne åpnet vannkranene og skjønte at vannet kom til å fylle en grøft hvor bonoboungene lekte. Dyrepasseren kunne ikke se ungene i den dype grøften.
Kakowet løp bort til dyrepasseren, førte ham bort til ungene og hjalp til med å løfte dem ut.
Begge disse dagligdagse historiene viser at bonoboer er i stand til å forstå hva andre vet eller ikke vet om situasjonen og at de kan formidle den informasjonen som den andre kanskje mangler. For ikke lenge siden trodde alle at det bare var vi moderne mennesker som var så intelligente og empatiske.


Nye menneskerettigheter?
Etter at man har begynt å forstå at begge de to sjimpanseartene er høyst bevisste vesener som oss, har flere begynt å stille spørsmål om de ikke også fortjener en spesiell type beskyttelse gjennom lover. En bevegelse i USA, undertegnet av mange seriøse forskere, ønsker å gi bonoboer og sjimpanser status som “personer”. I det delvis erkereligiøse landet kommer nok ikke det til å skje på en stund, men bevegelsen får stadig mer støtte. Spesielt ille er det at man ikke har noe regelverk som forhindrer folk fra å skille foreldre og barn. De er jo bare dyr, ikke sant?
Nå finnes det masse forskning på emosjonelle senskader hos sjimpanse- og bonobounger som har sett foreldrene bli drept eller tatt fra dem. De reagerer som menneskebarn gjør.
Nylig vant gruppen fram i en viktig sak. Siden sjimpanser er så like oss har de vært viktige forsøksdyr innen medisinsk forskning. I 2011 sluttet de store laboratoriene helt å bruke sjimpanser til slike eksperimenter. Det var ikke lenger etisk forsvarlig å utsette tenkende og følende individer for et liv i fangenskap hvor de blir påført sykdommer.

Det er ganske enkelt ikke riktig å behandle dem umenneskelig.

Arv, miljø og genetisk determinerte kameleoner

Nå krangles det så busta fyker om arv og miljø. Det rare er at innen evolusjonsbiologien er debatten for lengst over fordi problemstillingen er helt irrelevant. Her er et enkelt eksempel som forklarer hvorfor.

Noen kameleonarter kan skifte farge. Forskjellige cellelag i huden kan endre seg slik at sollyset som treffer dyret reflekteres med en annen farge.

Hvis man prøver å finne ut av opphavet til kameleonens farge ved å finne ut hvilke faktorer som "henger sammen med" den, ville dette fenomenet se ut som en 100 % miljøbetinget egenskap!
Kameleonen det grønne treet er grønn, selv om den har en rosa enegget tvilling i den blomstrende nabobusken.
Både samfunnsvitere og biologer som ikke kan evolusjon (de finnes faktisk) ville konkludert med at kameleonens farge er miljøbestemt med de metodene de bruker på mennesker.

Så er ikke kameleonens farge genetisk bestemt?

Jo, selvfølgelig er den det. Det er en gedigen misforståelse at gener nødvendigvis fører til ett resultat uavhengig av miljøet. Motstandere av biologi i forskning på mennesket kaller det "biologisk/genetisk determinisme". Ikke bare påstår de at det er en del av det biologiske menneskesynet, de har det til og med bygd inn som en forutsetning i sine metoder når de en sjelden gang vil undersøke den "genetiske faktoren" for en egenskap. Som du ser i eksempelet over er jo dette nødvendigvis helt feil.

I likhet med kameleonene er vi genetisk programmert til å justere oss etter omgivelsene.

Født sånn eller blitt sånn? Født til å kunne bli sånn! 

Fenotypisk plastisitet

Grønt skjegg-klubben og veldig egoistiske gener

Du har sikkert hørt at dyr/mennesker oppfører seg som de gjør for å sikre at genene deres blir videreført til neste generasjon. Dette er ofte en nyttig forenkling, men slike begrunnelser har ført til mange misforståelser om evolusjonsbiologi.

Det egoistiske gen

I virkeligheten er egentlig helt omvendt: de genene som har effekter som gjør det mer sannsynlig at de blir med i neste generasjon, vil over tid hope seg opp og være byggeplanene for de kroppene som finnes i dag. Genene er «egoistiske» i den forstand at de øker i antall dersom de har en positiv effekt på sin egen spredning, gjerne på bekostning av individene de selv bidrar til å bygge.

For noen tiår siden spekulerte evolusjonsbiologer på hvordan det ultimate «egoistiske» genet ville oppføre seg. Kunne det tenkes gener som direkte øker sin egen spredning på bekostning av de andre genene i kroppen som bærer det?
Det de kom fram til kalles «Grønt skjegg-effekten» og var inntil 1998 bare en teorisk underfundighet.

Grønt skjegg-klubben tar over verden

Det tenkte ekstremt egoistiske genet måtte ha evnen til å gjenkjenne seg selv i andre kropper. Så må det få vertskroppen til å være mindre interessert i å lage egne barn enn å hjelpe fram flest mulig etterkommere fra alle med det samme genet.

Tenk deg f.eks. en mann med en mutasjon som gir ham grønt skjegg. Genet gjør også at han er fryktelig glad i alle de andre som har grønt skjegg. Han bryr seg like mye om de andre med grønt skjegg som sine egne barn og søsken.

Et slikt gen ville dukket opp i en stadig større andel av befolkningen for hver generasjon og etterhvert ville alle hatt grønt skjegg.

Anti-grønt skjegg-gener
Det er blitt foreslått flere mekanismer som vil motvirke spredningen av gener med grønn skjegg-effekt. Mutasjoner i andre deler av arveanlegget vil f.eks. ha positiv effekt på sin egen spredning dersom de ganske enkelt forhindrer grønt skjegg-genene i å virke.

Et godt bevis for Dawkins «egoistiske gen»
I dag har man funnet gener med grønt skjegg-effekt hos flere organismer. Det første ble oppdaget i 1998 hos en maurart hvor arbeiderne gjennom lukt identifiserte hvilke dronninger som bar samme gen som dem og drepte de andre. Senere er tilsvarende gensystemer beskrevet hos enkelte øgler og biologenes nye favorittorganismer for å forske på uegennytte: gjær- og slimsopp.

Historien om grønt skjegg-effekten er et utmerket eksempel på hvordan naturvitenskapene på bakgrunn av teorier lager prediksjoner (forutsigelser) som senere kan testes.

Hun og han

I Dagbladet den 27. juli hadde Jan T. Lifjeld, Professor ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, et aldeles fortreffelig innlegg om den evolusjonære bakgrunnen for kjønnsforskjellene. Innlegget vekker forhåpentligvis interesse og nysgjerrighet framfor nok en runde med misforstått moralsk harme.

Lifjeld forteller helt korrekt om hvordan seksuell seleksjon virker og skriver "Evolusjonen har derfor frembrakt en fundamental forskjell mellom kjønnene i reproduktive strategier: hanner konkurrerer og hunner velger."
Dette utsagnet vet jeg mange reagerer på helt uten å vurdere om det er sant eller ikke. Jeg tror det er ett viktig poeng vi evolusjonsbiologer ikke har forklart godt nok enda: hva er den fundamentale forskjellen mellom en hunn og en hann som fører til at de blir såpass forskjellige?

Ikke alle arter har to kjønn. Tidligere i evolusjonshistorien fantes det bare ett, og nå kjenner vi til alt fra slimsopp med dusinvis av kjønn til maur hvor vi snakker om "kaster" for å beskrive de aseksuelle kjønnene. Vi kan forutsi kjønnsfordelingen hos alle to-kjønnede arter og forstår hvorfor og når enkelte dyr skifter fra ett til to kjønn og tilbake igjen. Kjønn er godt forståtte produkter av evolusjon.

Det er ikke alltid like lett å skille mellom hva som er hanner og hva som er hunner.

Blåstål og rødnebb er to fisker som man lenge trodde var forskjellige arter. Det viste seg ikke bare å være samme art, men at det til og med var den samme fisken som først var hunn (rødnebb) og deretter ble hann (blåstål).

Hos oss mennesker har kvinner kjønnskromosomene XX, mens menn har XY. Hos fugler er har hannen XX, mens hunnen har XY. Og det finnes andre varianter.



Hun = det kjønnet som har den største kjønnscellen

I alt virvarret av seksuell og aseksuell reproduksjon, X'er og Y'er og yngelpleie og utroskap er det én kjønnsforskjell som er helt vesentlig i evolusjonær sammenheng: hvilket av de to kjønnene har den "dyreste" kjønnscellen? Dette kjønnet kaller vi for "hun".

Denne ene forskjellen i investering i avkommet er utgangspunktet for de prosessene vi kaller seksuell seleksjon og som oftest fører til at "hanner konkurrerer og hunner velger."

Hos noen arter, f.eks. sjøhester og noen gresshopper, er sannsynligvis hannens investering i yngelpleien etter befruktingen større enn hunnens totale investering.
Interessant nok blir kjønnsrollemønsteret hos disse artene er omvendt av "normalen" så hunnene konkurrerer om å bli valgt av hannene.

Hos mennesker investerer også faren mye i avkommet. Dette kommer jeg tilbake til i en annen artikkel.

Videre lesning:
Om sosiobiologi og den evolusjonære bakgrunnen for kjønnsroller hos PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America)

Sædkonkurranse og sex

Har du lurt på hvorfor menn blir så uinteressert i sex rett etter orgasmen? Eller hvorfor sex gjerne blir litt råere når ikke begge partene er helt sikre på den andres trofasthet? Og hvorfor i all verden har penis en kul på toppen?

Sædkonkurranse er et velkjent evolusjonært fenomen som vi har forsket på i snart 40 år.
Teoretisk sett er sædkonkurranse en liten detalj i den større evolusjonære prosessen vi kaller "seksuell seleksjon". Seksuell seleksjon handler om hvordan kjønnene (ubevisst) former hverandre evolusjonært.

Hos alle to-kjønnede arter med indre befruktning er det en sjanse for at hunnen allerede har en annen hanns sæd i seg når hun har sex. Man må ikke ha lang utdannelse innen evolusjon for å forstå at vi alle er etterkommere av hanner som har økt sjansen for at nettopp hans sædceller er de som har befruktet eggcellene.

Man har funnet utallige fysiske tilpasninger til denne sære konkurransen hos dyr. Mange arter har peniser med børster på toppen som skraper ut konkurrentens sæd før han "plasserer" sin egen.
Hos en del insekter har hunnene utviklet sædgjemmer, små poser hvor de kan skjule sæden fra en spesielt attraktiv hann og spare den til senere befrukting. Hannene hos slike arter har egne utvekster på penis for å grave ut forrige mann fra sædgjemmene. Slike "stillingskriger" er viktige drivkrefter i seksuell seleksjon.

Mange arter har spesialiserte sædceller som ikke har som formål å befrukte egget, men å hjelpe de andre sædcellene i konkurransen.

Sædkonkurranse har også ført til en bråte adferdsmessige tilpasninger. Hannene kan f.eks. sørge for at ingen andre får adgang før sæden hans er framme ved egget ved å vokte hunnen eller fysisk plugge igjen hunnens kjønnsåpning. Konflikter rundt kontroll over kvinners seksualliv er absolutt ikke noe vi bare finner hos mennesker. (OBS: "Naturlig" er ikke lik "riktig")

Menns tilpasninger: Ut med forrige mann

Hva slags verktøy kan få ut en klissete væske som ligger innerst i enden av vagina?
Dildo C (den hvite) på bildet til venstre her er ikke særlig godt egnet. Den vil kanskje dytte litt på sæden, men klarer ikke å transportere den ut igjen.
Dildo B og D, derimot, er utformet som en menneskepenis. Når den presses mot den innerste veggen i vagina, vil eventuell sæd fra forrige mann skvises rundt og bak penishodet. Så blir sæden dratt med ut av vagina.

For å få ut mest mulig må mannen gjenta prosessen en del ganger og passe på å dytte penis langt inn. En fare med dette er at risikerer å fjerne sin egen sæd hvis han ikke stopper med støtbevegelsene med en gang han har hatt sin egen orgasme.

Bildene er fra et forsøk der de hadde gitt opp å få tillatelse til å måle hvor effektivt penis fjerner gammel sæd på ordentlige mennesker. Heldigvis er det ikke vanskelig å finne ganske naturtro modeller.

Ikke overraskende støter sannsynligvis menn dypere og kraftigere når de har mistanke om utroskap. Menn ejakulerer også flere sædceller hvis de ser bilder av kvinner som har sex med andre menn enn hvis de ser bilder av bare kvinner når de onanerer.
Det er også dokumentert at menn har en rekke tilpasninger for å forhindre at man fjerner sin egen sæd: penis forandrer form (ereksjonen forsvinner) og blir hypersensitiv umiddelbart etter orgasmen, han blir uinteressert i sex (med den samme partneren) i 0.5-24 timer, eventuelle støt etter orgasmen er grunne og svake.

Kvinners tilpasninger: Sex er ikke lik befruktning
Det kan virke som om kvinnen er helt passiv i dette spillet, men slik er det selvfølgelig ikke. Sædkonkurranse utgjør et seleksjonspress først og fremst på menn, men det kan også være situasjoner der tilpasningene kan være i konflikt med kvinnenes evolusjonære interesser.

Hos mennesker og noen få andre arter (delfiner og enkelte aper) skjuler hunnene når de har eggløsning. Ubevisst kan kvinner derfor fortsatt ha kontroll over hvem de får barn med uten å trenge noen finurlige sædgjemmer.

Artikkel med referanser videre finner du her:
"Semen displacement as a sperm competition strategy in humans.". G. Gallup & R. Burch, Evolutionary Psychology, 2004

Gode bøker for introduksjon til sosiobiologi

Selv om sosiobiologi/adferdsøkologi er forholdsvis tunge studier på universitetene finnes det gode bøker for alle som er interessert i emnet. I og med at misforståelsene og meningene rundt fagfeltet er så mange og sterke tenkte jeg at jeg skulle peke ut noen få bøker som man bør ha lest. Jeg skal til og med presentere dem i den rekkefølgen man bør lese dem.

1: "Darwin's Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life", Daniel C. Dennet 1995
Daniel Dennet er professor i filosofi og en fantastisk formidler. I denne boken går han grundig igjennom moderne evolusjonsteori og alle misforståelsene rundt den. Hvis den hadde vært oversatt til norsk ville kanskje debatten ha kommet litt lenger enn den har.

Jeg ser boken som et vennligere, morsommere og mindre avskrekkende verk enn "The selfish gene" av Dawkins. Dennet forklarer rolig og underholdende mange av de vidtrekkende filosofiske følgene av moderne evolusjonsteori.

Etter å ha lest denne boken med et åpent sinn vil du ha såpass god forståelse av hvordan evolusjon virker at du kan gå videre til å se på seleksjonskreftene som har formet våre sosiale evner.

Jeg må nesten fortelle om den gangen jeg ble stoppet i tollen i Marokko da jeg var der på hovedfagsekskursjon. Den bevæpnede tolleren åpnet kofferten min og så denne boken før han så strengt på meg og sa "Dangerous? What Dangerous?!?". Jeg benyttet dessverre ikke anledningen til å sette ham inn i emnet.

2: "The Moral Animal: Why We Are, the Way We Are: The New Science of Evolutionary Psychology", Robert Wright 1995

Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta med denne. I og med at dette var den første boken som ble lagt ordentlig merke til i det nye fagfeltet evolusjonær psykologi har den på mange måter blitt litt utdatert. Samtidig gir den en god og tilgjengelig innføring i problemstillinger som interesserer alle mennesker.

















3: "Mennesket og moderne evolusjonsteori", Iver Mysterud 2005

Jeg har ofte vært fristet til å kreve at mine meningsmotstandere leser denne så de vet hva de snakker om. Iver Mysterud har skrevet en nøktern oversikt over faget. Han kjenner de utbredte misforståelsene i den norske debatten og motgår dem grundig og etterprøvbart. Slikt blir det mange sider av, men det skulle bare mangle når man prøver å oppsummere dette enorme fagfeltet.

Evolusjonsteknologi

(Artikkelen har vært publisert i Naturen nr. 2 2005)



Evolusjonsteori har lenge vært biologiens eiendom. I all stillhet har det de siste årene skjedd noe viktig med denne kunnskapen. Teori har blitt til teknologi.

Vitenskapshistorien er full av fortellinger om kunnskap som begynner som forsiktige teorier og ender som teknologi. Spekulasjoner om hva som forårsaker lyn har blitt til kunnskap som lar oss utnytte elektrisitet. Mange mener at det er først når vi kjenner et fenomen så godt at vi kan utnytte det, kan vi si at vi virkelig har forstått det. Det finnes fortsatt mange som «vet» at evolusjon ikke virker. Tilpasning gjennom naturlig utvalg er en tilsynelatende enkel teori, men den kan allikevel misforstås og latterliggjøres av de som ikke møter den med et åpent sinn. En slik innstilling har de siste årene fått enda en utfordring. Evolusjonsteori er nemlig blitt til anvendt teknologi.



Løsningsoppdrett
Prinsippene for den nye teknologien er enkel. Man lar en datamaskin produsere en stor populasjon av tilfeldige løsningsforslag til en kompleks problemstilling. Individene i populasjonen er genetiske koder, genomer, for forskjellige løsninger på problemet man vil løse. Så får disse individene et varierende antall avkom, basert på hvor godt de løser den komplekse problemstillingen. Under «formeringen» kan man legge inn kjente biologiske fenomener som mutasjoner, overkrysning og rekombinasjon i genomene.
Etter hvert fører denne prosessen til at populasjonen består av bedre og bedre løsninger på problemet man vil løse. Man avler faktisk fram løsninger.

Det er mange fordeler med denne måten å løse problemer på. Noen problemer er så komplekse at det kan være vanskelig for mennesker å finne gode løsninger. En annen fordel er at prosessen kan foregå uten menneskelig inngripen, noe som har ført til at teknologien allerede anvendes i roboter som selv må lære seg å håndtere uforutsette problemer.

I Norge benyttes evolusjonsteknologi på flere felt. Fra modellering av biologiske fenomener ved Universitetet i Bergen til design av maskinvare og kunstig intelligens ved Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim. Internasjonalt er teknologien allerede utnyttet kommersielt til å avdekke falske forsikringskrav, planlegge sendetider for reklame og programmer på tv, optimalisere trafikkflyt gjennom bedre styring av lyskryss i Nederland og mye mer. Antallet forskningsfelt basert på evolusjonsteknologi har eksplodert de siste tiårene og har nesten utelukkende spennende og svulstige navn som «genetisk programmering», «evo-kunst», «maskinlæring», «evolverbar maskinvare», «evolusjonær design» og ikke minst «kunstig liv».



Relevant for biologer?
Med stadig økende aktivitet innenfor stadig flere fagområder opparbeides det nå mye ny kunnskap om evolusjonære prosesser og optimalisering. Har dette noen nytte for faget som teknologien har sitt opphav fra?
Evolusjonsteknologi er en viktig retorisk seier over velkjente kreasjonistiske argumenter og kan med fordel trekkes inn i utdannelsen av nye biologer. Evolusjonsteknologene er fristilt fra spørsmålet om hvordan disse evolusjonsprosessene fungerer i naturen. De eksperimenterer derfor med faktorer som få biologer har sett på, som mangekjønnet formering og varierende mutasjonsrater. I tiden framover vil vi nok se flere og flere artikler om evolusjon som er skrevet av ikke-biologer i «våre» tidsskrifter.
Det som kanskje er mest umiddelbart relevant for mange biologer er hvordan det setter vårt fag i perspektiv. Vår forståelse av tilpasning gjennom seleksjon virker. Når vi studerer tilpasninger i naturen er det ikke så dumt å begynne med en hypotese om at det er disse prosessene som har vært i sving.

Også utenfor datamaskinene.


Bildene er fra Robert Alsings prosjekt "Evolution of Mona Lisa"