- Da takker jeg for utfordringen :-)
Først en liten avklaring. Sjalusi er et vidt begrep og brukes av mange om bl.a. misunnelse. Den vanligste evolusjonære forklaringen på sjalusi handler om mannlig seksuell kontroll over kvinnen. Er det denne vi skal snakke om?
-Jens: Jess, det er den jeg gjerne vil snakke om. Misunnelse kan vi gjerne ta i omgang 2 :)
-Ok. Nå skal jeg ha tunga rett i munnen og fylle et FB-kommentarfelt med et litt langt argument. :-)
Vi får ta detaljer i diskusjonen etterpå.
Vi kunne begynt med opprinnelsen av seksuelle arter og forklart om den primære forskjellen mellom kjønnene (størrelsen på kjønnscellene), men nå har jeg juksa og allerede skrevet litt om det her:
... See More
http://sosiobiobloggen.blo
For å komme kjapt til poenget er vi en art med indre befrukting, dobbel foreldreinvestering i avkom og hvor den ene forelderen ikke kan være 100% sikker på at barnet er hans. Slik har vi nok vært enda lenger tilbake enn steinalderen.
Å bruke tid og krefter på barn som ikke er ens egne er vel og bra, men alle de millioner (milliarder, forresten) av menn som har gjort det opp gjennom tidene har i gjennomsnitt fått færre genetiske etterkommere enn de som har prøvd å unngå det.
Eller sagt på den riktige måten: Alle endringer i arvestoffet som har gjort at menn har minsket sjansen for at de bruker mange år av sitt liv på barn som ikke er deres egne har funnets i større og større andel av befolkningen. I dag er dette egenskaper som er fikserte -finnes hos alle og lar seg ikke "utkonkurrere" av alternative strategier.
Sjalusi i form av å ville minske sjansen for at partneren har sex med en annen er nok et av flere resultater av dette seleksjonspresset.
Selve seksualakten er en annen:
http://sosiobiobloggen.blo
De ørsmå forskjellene till å begynne med forsterkes av seksuell seleksjon.
Den grunnleggende forskjellen i investering i avkommet (kjønnscellene) vil forsterkes. Hunnen (definert til den med størst kjønnscelle) har den største begrensningen på antall potensielle avkom og vil derfor RELATIVT SETT få flere barnebarn ved å fokusere på kvalitet framfor kvantitet på avkommet. Likeledes vil hannen RELATIVT SETT være mer begrenset av antall partnere.
Husk at poenget ikke er personlig motivasjon for å få mange barnebarn, men at arvbare egenskaper som avstedkommer nettopp det raskt vil erstatte alternative egenskaper.
Med indre befruktning som hos mennesket er forskjellen enorm. (Tell hvor mange barn en gutt og en jente kan få gjennom livet hvis de ikke hadde noen begrensning utover sin egen kropp. For å dra den enda litt lenger: tenk på hvilke faktorer som begrenser hhv guttene og jentene fra å nå det tallet).
Kvinner (og menn) vil selekteres til å velge den partneren som gir flest barnebarn (dvs hjelp til barnestell av en type mann, faktiske barn med en mann som mange andre kvinner vil ha barn med). Her er med andre ord grunnen lagt for interessekonflikt.
Det var en lang, men mangelfull, versjon.
Den korte versjonen er:
ingen egne avkom = evolusjonær død
Den litt lengre er:
Ingen av oss som lever i dag har EN ENESTE FORFAR (tilbake til den første organisme) som ikke fikk egne barn. Samtidig var nok mange av våre forfedre forsørget av en mann som ikke var klar over at barnet ikke var hans eget.
Vi får ta detaljer i diskusjonen etterpå.
Vi kunne begynt med opprinnelsen av seksuelle arter og forklart om den primære forskjellen mellom kjønnene (størrelsen på kjønnscellene), men nå har jeg juksa og allerede skrevet litt om det her:
http://sosiobiobloggen.blo
For å komme kjapt til poenget er vi en art med indre befrukting, dobbel foreldreinvestering i avkom og hvor den ene forelderen ikke kan være 100% sikker på at barnet er hans. Slik har vi nok vært enda lenger tilbake enn steinalderen.
Å bruke tid og krefter på barn som ikke er ens egne er vel og bra, men alle de millioner (milliarder, forresten) av menn som har gjort det opp gjennom tidene har i gjennomsnitt fått færre genetiske etterkommere enn de som har prøvd å unngå det.
Eller sagt på den riktige måten: Alle endringer i arvestoffet som har gjort at menn har minsket sjansen for at de bruker mange år av sitt liv på barn som ikke er deres egne har funnets i større og større andel av befolkningen. I dag er dette egenskaper som er fikserte -finnes hos alle og lar seg ikke "utkonkurrere" av alternative strategier.
Sjalusi i form av å ville minske sjansen for at partneren har sex med en annen er nok et av flere resultater av dette seleksjonspresset.
Selve seksualakten er en annen:
http://sosiobiobloggen.blo
De ørsmå forskjellene till å begynne med forsterkes av seksuell seleksjon.
Den grunnleggende forskjellen i investering i avkommet (kjønnscellene) vil forsterkes. Hunnen (definert til den med størst kjønnscelle) har den største begrensningen på antall potensielle avkom og vil derfor RELATIVT SETT få flere barnebarn ved å fokusere på kvalitet framfor kvantitet på avkommet. Likeledes vil hannen RELATIVT SETT være mer begrenset av antall partnere.
Husk at poenget ikke er personlig motivasjon for å få mange barnebarn, men at arvbare egenskaper som avstedkommer nettopp det raskt vil erstatte alternative egenskaper.
Med indre befruktning som hos mennesket er forskjellen enorm. (Tell hvor mange barn en gutt og en jente kan få gjennom livet hvis de ikke hadde noen begrensning utover sin egen kropp. For å dra den enda litt lenger: tenk på hvilke faktorer som begrenser hhv guttene og jentene fra å nå det tallet).
Kvinner (og menn) vil selekteres til å velge den partneren som gir flest barnebarn (dvs hjelp til barnestell av en type mann, faktiske barn med en mann som mange andre kvinner vil ha barn med). Her er med andre ord grunnen lagt for interessekonflikt.
Det var en lang, men mangelfull, versjon.
Den korte versjonen er:
ingen egne avkom = evolusjonær død
Den litt lengre er:
Ingen av oss som lever i dag har EN ENESTE FORFAR (tilbake til den første organisme) som ikke fikk egne barn. Samtidig var nok mange av våre forfedre forsørget av en mann som ikke var klar over at barnet ikke var hans eget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar