Arv, miljø og genetisk determinerte kameleoner

Nå krangles det så busta fyker om arv og miljø. Det rare er at innen evolusjonsbiologien er debatten for lengst over fordi problemstillingen er helt irrelevant. Her er et enkelt eksempel som forklarer hvorfor.

Noen kameleonarter kan skifte farge. Forskjellige cellelag i huden kan endre seg slik at sollyset som treffer dyret reflekteres med en annen farge.

Hvis man prøver å finne ut av opphavet til kameleonens farge ved å finne ut hvilke faktorer som "henger sammen med" den, ville dette fenomenet se ut som en 100 % miljøbetinget egenskap!
Kameleonen det grønne treet er grønn, selv om den har en rosa enegget tvilling i den blomstrende nabobusken.
Både samfunnsvitere og biologer som ikke kan evolusjon (de finnes faktisk) ville konkludert med at kameleonens farge er miljøbestemt med de metodene de bruker på mennesker.

Så er ikke kameleonens farge genetisk bestemt?

Jo, selvfølgelig er den det. Det er en gedigen misforståelse at gener nødvendigvis fører til ett resultat uavhengig av miljøet. Motstandere av biologi i forskning på mennesket kaller det "biologisk/genetisk determinisme". Ikke bare påstår de at det er en del av det biologiske menneskesynet, de har det til og med bygd inn som en forutsetning i sine metoder når de en sjelden gang vil undersøke den "genetiske faktoren" for en egenskap. Som du ser i eksempelet over er jo dette nødvendigvis helt feil.

I likhet med kameleonene er vi genetisk programmert til å justere oss etter omgivelsene.

Født sånn eller blitt sånn? Født til å kunne bli sånn! 

Fenotypisk plastisitet

Hvorfor angriper kjønnsforskerene Eias agenda og motivasjon?

Rabalderet etter Hjernevask følger det vanlige mønsteret med personangrep og beskyldninger om tvilsomme motiver.

Jeg har skrevet mye om dette tidligere i andre poster her på bloggen:
Eia møter pressede fanatiske forskere
Menneskesyn og politikk


I denne omgang vil jeg nøye meg med å lime inn litt fra en av de utallige diskusjonene jeg har gått inn i på Facebook de siste dagene:

"Et annet argument jeg bet meg merke i, Jens, var oppgittheten over at biologiforskere "bruker så mye tid og nærmest vil gjøre alt for å bevise at arv spiller en rolle for kjønnsrolleutviklingen." Hvor er relevansen? Man kan nesten lure på om det er en biologisk arv å være disponert for å forsvare et argument irrasjonelt når fakta ikke lenger støtter ens teori ;-)

Tue at 11:42am "

Jens Andreas Huseby

"Hehe. Relevansen er uforståelig for alle andre enn kjønnsforskerene selv. Den har bakgrunn i det (helt udokumenterte) teoretiske grunnlaget for faget: en ekstrem utgave av sosial konstruktivisme.
Kort fortalt: det finnes ingen sannhet utenom den mennesket konstruerer selv. Ergo er det helt kurant å lage et teoretisk rammeverk utelukkende fordi "dersom man tror på dette vil det ha positive effekter på samfunnet". På samme måte kan annen forskning avfeies som dårlig hvis den har "negative" effekter på samfunnet.

Maset på motivasjonen til Eia skyldes at de helt har sluttet å forholde seg til at det finnes noe som er objektivt sant og bare ser vitenskap som "fortellinger" som har en eller annen avsender med en egeninteresse. I dette tilfellet er egeninteressen å rive det teoretiske fundamentet som er bygget for å rettferdiggjøre de ideologiske målene, ergo er man motstander av de ideologiske målene og ergo bedriver man "dårlig" og "tvilsom" vitenskap. I deres øyne..

Denne "innsikten" mener de er ny og noe naturvitenskapene ikke har fått med seg, derfor er naturvitenskapene gammeldagse."

Eia møter pressede fanatiske forskere

Harald Eia, selv utdannet sosiolog, jobber med en ny programserie kalt Hjernevask.
Bakgrunnen er at han ønsker å konfrontere sitt gamle fagmiljø med biologiske forklaringsmodeller som han mener norske forskere nekter å forholde seg til seriøst. I media kan man nå se hvor desperat og fanatisk dette miljøet er mens det hamler løs på Eias kredibilitet.

Oppblåst kjønnsforskning under press
Norske kjønnsforskere tilføres betydelige ressurser gjennom forskningsrådet, med 707 forskere registrert i sin base. Dette står i grell kontrast til mitt eget fagfelt (som gjerne framstilles som den store stygge ulven), hvor det så vidt meg bekjent ikke er bevilget penger til én eneste forsker for tiden. (Rett meg gjerne i kommentarfeltet). (Oppdatering: Jeg har blitt rettet angående Kildens database. Denne inneholder ikke nødvenigvis aktive forskere. Se kommentarene under.) Fagfeltet "kjønnsforskning" er kritisert for å være et utelukkende politisk motivert program (se også denne saken fra Morgenbladet nylig) og det blir stilt spørsmål rundt hvorvidt det i det hele tatt kan kalles vitenskap.

Internasjonalt sett er human adferdsøkologi (sosiobiologi) kilden til en fantastisk eksplosjon av ny kunnskap innen mange fagfelt, mens norske kjønnsforskere i stor grad baserer seg på en ganske ekstrem idé om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor den vi konstruerer selv. Med et slikt utgangspunkt er det helt greit å produsere "sannheter" og vurdere forskningsresultater etter hvor "ønskelige" de er.
Det er på høy tid at folk blir klar over hva disse "forskningsfeltene" står for, gjerne i beste sendetid på TV. 

Oppsiktsvekkende hvordan saken framstilles i media
Harald Eia får smake hele arsenalet av skyts fra både fagmiljøet og journalister med utspring derfra. Som vanlig handler det ikke om hva de står for selv (som var utgangspunktet), men man tyr til latterliggjøring, diskreditering og fordekte grove påstander om nazisympatier.
Evolusjonspsykologi framstilles som simpel sosialdarwinisme og alle uttalelser i Dagbladet, inkludert planteprofessor Inger Nordals, vitner om en forståelse av arv/miljø-debatten som burde vært tilbakelagt for flere tiår siden.
I beste fall skyldes dette intellektuell latskap og ignoranse, i verste fall er det løgnaktig skittkasting. Med det tette båndet til media har det uansett ført til at folk i Norge har gått glipp av et av de mest fruktbare og intellektuelt tilfredstillende forskningsområdene, også innen humaniora, i moderne tid.

De to kulturene
I de siste årene har det vært enkelte tegn på en oppmykning av frontene mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Etter reaksjonene fra sosiologer/kjønnsforskere i denne saken ser jeg at dette kan komme til å ta lang tid i enkelte fagfelt.
Med så tette bånd mellom forskere, media og bevilgende politisk myndighet er dette miljøet dømt til å tygge drøv på sine gamle forestillinger og kollektivt avfeie forskere med andre resultater som politiske motstandere.

Heldigvis dukker det opp enkeltpersoner som tør krysse mellom de to kulturene. Jeg har tidligere nevnt Vibeke Ottesen, en kriminolog som mener fagfeltet sitt kan ha nytte av et evolusjonært perspektiv. Et annet eksempel er professor Tone Bleie, som mener kjønnsforskere har mye å lære om f.eks. evolusjonær feminisme.


Velkommen i klubben, Harald!
Jeg håper inderlig Harald Eia, som har deltatt på flere arrangementer i forbindelse med Darwin-året, er sterk nok til å tåle den stormen han nå står i. Sannsynligvis føler han at reaksjonene er en bekreftelse på hans mistanker om at forskerne ikke tør møte den faglige motstanden, men det spørs om han har ryggdekning nok i NRK til å fullføre og få sendt serien. Jeg håper det.

Legg forøvrig merke til at ingen evolusjonsbiologer deltar i debatten. Vi er kloke av skade.

(Innlegget er skrevet i affekt, så jeg beklager om enkelte spissformuleringer er over kanten)

Gode bøker for introduksjon til sosiobiologi

Selv om sosiobiologi/adferdsøkologi er forholdsvis tunge studier på universitetene finnes det gode bøker for alle som er interessert i emnet. I og med at misforståelsene og meningene rundt fagfeltet er så mange og sterke tenkte jeg at jeg skulle peke ut noen få bøker som man bør ha lest. Jeg skal til og med presentere dem i den rekkefølgen man bør lese dem.

1: "Darwin's Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life", Daniel C. Dennet 1995
Daniel Dennet er professor i filosofi og en fantastisk formidler. I denne boken går han grundig igjennom moderne evolusjonsteori og alle misforståelsene rundt den. Hvis den hadde vært oversatt til norsk ville kanskje debatten ha kommet litt lenger enn den har.

Jeg ser boken som et vennligere, morsommere og mindre avskrekkende verk enn "The selfish gene" av Dawkins. Dennet forklarer rolig og underholdende mange av de vidtrekkende filosofiske følgene av moderne evolusjonsteori.

Etter å ha lest denne boken med et åpent sinn vil du ha såpass god forståelse av hvordan evolusjon virker at du kan gå videre til å se på seleksjonskreftene som har formet våre sosiale evner.

Jeg må nesten fortelle om den gangen jeg ble stoppet i tollen i Marokko da jeg var der på hovedfagsekskursjon. Den bevæpnede tolleren åpnet kofferten min og så denne boken før han så strengt på meg og sa "Dangerous? What Dangerous?!?". Jeg benyttet dessverre ikke anledningen til å sette ham inn i emnet.

2: "The Moral Animal: Why We Are, the Way We Are: The New Science of Evolutionary Psychology", Robert Wright 1995

Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta med denne. I og med at dette var den første boken som ble lagt ordentlig merke til i det nye fagfeltet evolusjonær psykologi har den på mange måter blitt litt utdatert. Samtidig gir den en god og tilgjengelig innføring i problemstillinger som interesserer alle mennesker.

















3: "Mennesket og moderne evolusjonsteori", Iver Mysterud 2005

Jeg har ofte vært fristet til å kreve at mine meningsmotstandere leser denne så de vet hva de snakker om. Iver Mysterud har skrevet en nøktern oversikt over faget. Han kjenner de utbredte misforståelsene i den norske debatten og motgår dem grundig og etterprøvbart. Slikt blir det mange sider av, men det skulle bare mangle når man prøver å oppsummere dette enorme fagfeltet.

Menneskesyn og politikk

Martine Aurdals innlegg på dagbladet.no 13. juli 09 er nok et eksempel på hvor lite kunnskap de fleste humanistiske samfunnsdebattanter har om evolusjon og mennesket.

Naturlig er ikke lik "godt" eller "riktig"
Det flåsete innlegget avslører en ignorant og kunnskapsløs holdning til et stort fagfelt som hun påstår å kjenne godt nok til å mene noe om. Det er f.eks. litt trist å se at humanister fortsatt begår den "naturalistiske feilslutningen" flere tiår etter at biologer begynte å etterlyse tverrfaglig samarbeid.
Les mer om dette poenget på den utmerkede bloggen biososial.org til Vibeke Ottesen, en kriminolog med evolusjonær tilnærming.

Kartet og terrenget
Hele innlegget er tuftet på et merkelig, men utbredt argument:
Et evolusjonært menneskesyn kan ikke ha noe med politikk å gjøre fordi det får følger vi ikke vil ha.
Hva som er det "riktige" menneskesynet skal med andre ord ikke drøftes med utgangspunkt i vitenskap, men defineres utifra hva som passer den rådende ideologien.
Derfor tviholdes det på et (langt ifra uproblematisk) kulturdeterministisk syn på mennesket selv om all moderne forskning innen psykologi, pedagogikk, medisin og biologi sier noe annet.
Evolusjonsmotstanderne bør spørre seg om det virkelig er bedre med et feilaktig menneskesyn som utgangspunkt for ideologibyggingen sin. Risikerer man ikke da at hele det ideologiske reisverket faller når menneskesynet slår sprekker?


500 sider på 110 minutter: Steven Pinker: "The Blank Slate"

Ikke biologi i politikk og samfunn?
Martine Aurdal slår bombastisk fast at evolusjonspsykologien har "liten gyldighet i politikken." Dette hadde vært interessant om hun kunne utdype hvorfor faktabasert kunnskap om menneskesinnets utforming ikke er relevant når man vil "justere menneskelig adferd".

De to genene

(Artikkelen har vært publisert i Naturen nr. 2 2007)

Debatten rundt evolusjon og mennesket dukker stadig opp i media, i Dagbladet senest våren 2006. Ofte kan man oppleve biologer som argumenterer mot andre biologer. For utenforstående ser dette ut som faglig uenighet, mens det i virkeligheten er fagfolk fra adskilte biologiske felt som ikke har avklart forholdet seg imellom.
Misforståelsene er mange, men særlig ett poeng har evolusjonsbiologene ikke kommunisert godt nok; vi snakker ikke om de samme genene som andre biologer gjør.

Det biokjemiske genet

Den «vanlige» biokjemiske gendefinisjonen er enkel. Et gen er et avgrenset område på DNA som leses av og omkodes til en RNA-streng og som regel til et bestemt protein. Vi kjenner til både startkoden, stoppkodene og hele den detaljerte nøkkelen for hvordan basesekvenser på DNA kan inneholde oppskriften til forskjellige proteiner.
Menneskets DNA inneholder anslagsvis bare mellom 25 000 og 75 000 slike gener, mens hele 98% av arvestoffet vårt regnes som inaktivt skrot-DNA.

Det må bare være den biokjemiske gendefinisjonen biologen Markus Lindholm kjenner til når han den 10.02.2006 skriver i Dagbladet :
«DERSOM LIKEVEL all menneskelig atferd i siste instans skulle vise seg å være resultater av seleksjon, må det også finnes en genetisk ramme som bærer denne kunnskapen fra generasjon til generasjon. Men det finnes pr. I dag ingen gode eksempler på atferdstyrt av gener. Da det menneskelige genom var ferdig utredet i 2001, viste det seg at det ikke inneholdt flere gener enn mangt et ugress. Og sjimpansens, som ble ferdig kartlagt sist høst, bekreftet at det bare er marginale genetiske forskjeller mellom de to artene. Slike oppdagelser styrker ikke troen på at menneskets egenart i første rekke er et spørsmål om genetikk."

Det evolusjonære genet

Den evolusjonære gendefinisjonen er en abstraksjon som benyttes av biologer som funderer på hvordan seleksjon fører til tilpasninger. Det er denne gendefinisjonen som ligger til grunn for all moderne evolusjonsteori og nytenkning rundt mennesket som et produkt av evolusjonen. Et evolusjonært gen kan defineres som den arvelige enheten som påvirker den egenskapen man studerer.
Det interessante i evolusjonsteoretisk sammenheng er egenskapens innvirkning på spredningen av sin egen oppskrift. Hvor komplisert oppskriften er, betyr lite. For at en bakterie utvikler resistens mot antibiotika betyr det jo ingenting hvorvidt endringen ligger i ett gen, et genkompleks, hele genomet eller i samspillet mellom DNA og avlesningsapparatet så lenge det dreier seg om en egenskap som arves av avkommet.

Biologi omfatter mange fagfelt

Sett fra et biokjemisk perspektiv kan det evolusjonære genbegrepet kritiseres for å ikke være basert på observasjoner. Fra et evolusjonært perspektiv kan det biokjemiske genbegrepet kritiseres for å være naivt forenklet og uten forankring i et bredere perspektiv på arvestoffets funksjon.Vi biologer burde uansett være i stand til å opplyse hverandre og menigmann om at biologi er et stort fagfelt som omfatter forskjellige vitenskaper i stedet for å hisse seg opp over at «de andre» ikke ser ting på samme måte som en selv.

Men slik er vi kanskje ikke skapt?

La oss omprogrammere mannen

Mannspanelet vil i følge Aftenposten 3. mars 2008 be staten finansiere en holdningskampanje som har til formål å endre norske menns verdier. Blant annet nevnes forsørgerinstinktet, individualisme og styrke som følelser mannspanelet vil forby oss å ha. Halvparten av landets innbyggere må omskoleres slik at de passer inn i framtidens samfunn. Uttalelsene til Stokkan-Grande støttes av verdiforsker Jill Loga og avslører et menneskesyn som er direkte feilaktig og ikke helt ufarlig.

Myten om den blanke tavle

Bak mannspanelets forslag ligger det en forestilling om at mennesket er født som et blankt ark, tabula rasa, og utelukkende formes av kulturen vi lever i. Dette er en myte uten noen som helst vitenskapelig støtte. Tvert imot vet vi at menneskets psyke er formet av evolusjon på lik linje med psyken til alle andre dyr og at dette innebærer at vi har noen naturgitte rammer for måtene vi er mennesker på. Enkelte akademiske miljøer tviholder allikevel på myten om det uendelig formbare mennesket i frykt for at et menneskesyn basert på vitenskap undergraver deres politiske mål. Fordi så mange argumenter er blitt hektet på dette utgangspunktet har kritikere blitt sett på som motstandere av forandring og demonisert. Jill Loga har selv skrevet om ”godhetsregimer” og bør være i stand til å gjenkjenne mekanismene som virker her.

Omprogrammering av mennesker

Hvis det hadde vært slik at enkeltmennesket bare ble formet av miljøet ligger det i kortene at vi kan forme mennesket slik vi vil. Det er dette utgangspunktet som skinner igjennom i mannspanelets uttalelser og som vi kjenner igjen fra andre håpløse utspill i norsk likestillingsdebatt. Mange regimer og ledere har forsøkt seg på å omprogrammere menneskene slik at de passer inn i det samfunnet de vil skape. Finnes det ett eneste eksempel på at dette har lykkes?

Er den norske kvinnen virkelig forandret?

Mannspanelet framstilles som en gruppe som skal finne ut av mannens rolle nå som kvinnene har forandret seg. Har noen undersøkt om kvinnen virkelig har forandret seg, slik nå mennene skal, etter flere tiår med likestillingskamp?

Hvis så, hvorfor velger da fortsatt jenter ”jentefag” og gutter ”guttefag” i utdannelsen? Hvorfor tiltrekkes kvinner da fortsatt av menn som er høyere og har større ressurser enn dem selv? Hvorfor bygger nesten ingen kvinner selv store bedrifter framfor å kvoteres inn i styrene? Har kvinnene blitt mindre avhengige av en forsørger eller er bare staten satt inn som en mellommann mens kvinnen fortsetter å være mottaker?

Er det ikke mye som tyder på at likestillingskampen har ført til at samfunnsstrukturene er endret, men kvinnenes natur er uforandret? Uten at dette i det hele tatt er vurdert, skal nå deler av mannens natur motarbeides og ses ned på. Mannspanelets uttalelser vil uten tvil sees på som en støtteerklæring til de som allerede har et generelt negativt syn på menn og ytterligere forverre situasjonen for tusenvis av pappaer som kjemper for retten til å ha samvær med sine egne barn.

Et samfunn skapt for mennesker eller mennesker skapt for et samfunn?

Flere debattanter på Aftenpostens nettsider påpeker at mannspanelets utspill inngår i et menneskefiendtlig prosjekt. Reaksjonene kommer fra vanlige mennesker som ganske korrekt innser at noe er alvorlig galt med påstandene om at vi kan forme mennesket som om det var en geleklump. Likestillingsforkjempere står i fare for å miste viktig støtte blant folket ved å insistere på et menneskesyn som så tydelig står i kontrast med de erfaringene alle andre gjør om blant annet naturlige forskjeller mellom kjønnene.

I et større perspektiv bør vi også diskutere om vi skal forsøke å forme menneskene til fordel for samfunnet eller om det kanskje kunne være en idé å forme samfunnet slik at det ble bedre å leve i det som mennesker?

Vi må ikke være like for å være likestilte

Det er slettes ikke poenget mitt å forsvare skjevheter og urettferdigheter som er relatert til kjønn eller å motarbeide likestillingsforkjempere. Et mer realistisk menneskesyn legger ingen føringer på de verdivalgene vi tar, men det kan ha den hyggelige følgen at vi kan finne fram til virkemidler som faktisk har en effekt. Jeg tror med andre ord at vi vil kunne komme lenger i likestillingsarbeidet hvis det tar utgangspunkt i menneskets natur. Tiltakene må også være rettet mot å endre struktuerer i samfunnet og ikke i menneskets sinn.

I motsetning til hva man kanskje kan få inntrykk av ønsker jeg mannspanelets foreslåtte holdningskampanje velkommen. Vi bør til og med måle den varige effekten av den. På den måten kan vi kanskje lære litt om hvilke tiltak som ikke virker.

Et lite spørsmål til slutt:

Hvis biologi er irrelevant i disse spørsmålene, hvorfor er da den sikreste oppskriften på mannspanelets idealmann å ganske enkelt klippe testiklene av guttebarn?