Eia møter pressede fanatiske forskere

Harald Eia, selv utdannet sosiolog, jobber med en ny programserie kalt Hjernevask.
Bakgrunnen er at han ønsker å konfrontere sitt gamle fagmiljø med biologiske forklaringsmodeller som han mener norske forskere nekter å forholde seg til seriøst. I media kan man nå se hvor desperat og fanatisk dette miljøet er mens det hamler løs på Eias kredibilitet.

Oppblåst kjønnsforskning under press
Norske kjønnsforskere tilføres betydelige ressurser gjennom forskningsrådet, med 707 forskere registrert i sin base. Dette står i grell kontrast til mitt eget fagfelt (som gjerne framstilles som den store stygge ulven), hvor det så vidt meg bekjent ikke er bevilget penger til én eneste forsker for tiden. (Rett meg gjerne i kommentarfeltet). (Oppdatering: Jeg har blitt rettet angående Kildens database. Denne inneholder ikke nødvenigvis aktive forskere. Se kommentarene under.) Fagfeltet "kjønnsforskning" er kritisert for å være et utelukkende politisk motivert program (se også denne saken fra Morgenbladet nylig) og det blir stilt spørsmål rundt hvorvidt det i det hele tatt kan kalles vitenskap.

Internasjonalt sett er human adferdsøkologi (sosiobiologi) kilden til en fantastisk eksplosjon av ny kunnskap innen mange fagfelt, mens norske kjønnsforskere i stor grad baserer seg på en ganske ekstrem idé om at det ikke finnes noen virkelighet utenfor den vi konstruerer selv. Med et slikt utgangspunkt er det helt greit å produsere "sannheter" og vurdere forskningsresultater etter hvor "ønskelige" de er.
Det er på høy tid at folk blir klar over hva disse "forskningsfeltene" står for, gjerne i beste sendetid på TV. 

Oppsiktsvekkende hvordan saken framstilles i media
Harald Eia får smake hele arsenalet av skyts fra både fagmiljøet og journalister med utspring derfra. Som vanlig handler det ikke om hva de står for selv (som var utgangspunktet), men man tyr til latterliggjøring, diskreditering og fordekte grove påstander om nazisympatier.
Evolusjonspsykologi framstilles som simpel sosialdarwinisme og alle uttalelser i Dagbladet, inkludert planteprofessor Inger Nordals, vitner om en forståelse av arv/miljø-debatten som burde vært tilbakelagt for flere tiår siden.
I beste fall skyldes dette intellektuell latskap og ignoranse, i verste fall er det løgnaktig skittkasting. Med det tette båndet til media har det uansett ført til at folk i Norge har gått glipp av et av de mest fruktbare og intellektuelt tilfredstillende forskningsområdene, også innen humaniora, i moderne tid.

De to kulturene
I de siste årene har det vært enkelte tegn på en oppmykning av frontene mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Etter reaksjonene fra sosiologer/kjønnsforskere i denne saken ser jeg at dette kan komme til å ta lang tid i enkelte fagfelt.
Med så tette bånd mellom forskere, media og bevilgende politisk myndighet er dette miljøet dømt til å tygge drøv på sine gamle forestillinger og kollektivt avfeie forskere med andre resultater som politiske motstandere.

Heldigvis dukker det opp enkeltpersoner som tør krysse mellom de to kulturene. Jeg har tidligere nevnt Vibeke Ottesen, en kriminolog som mener fagfeltet sitt kan ha nytte av et evolusjonært perspektiv. Et annet eksempel er professor Tone Bleie, som mener kjønnsforskere har mye å lære om f.eks. evolusjonær feminisme.


Velkommen i klubben, Harald!
Jeg håper inderlig Harald Eia, som har deltatt på flere arrangementer i forbindelse med Darwin-året, er sterk nok til å tåle den stormen han nå står i. Sannsynligvis føler han at reaksjonene er en bekreftelse på hans mistanker om at forskerne ikke tør møte den faglige motstanden, men det spørs om han har ryggdekning nok i NRK til å fullføre og få sendt serien. Jeg håper det.

Legg forøvrig merke til at ingen evolusjonsbiologer deltar i debatten. Vi er kloke av skade.

(Innlegget er skrevet i affekt, så jeg beklager om enkelte spissformuleringer er over kanten)

La oss omprogrammere mannen

Mannspanelet vil i følge Aftenposten 3. mars 2008 be staten finansiere en holdningskampanje som har til formål å endre norske menns verdier. Blant annet nevnes forsørgerinstinktet, individualisme og styrke som følelser mannspanelet vil forby oss å ha. Halvparten av landets innbyggere må omskoleres slik at de passer inn i framtidens samfunn. Uttalelsene til Stokkan-Grande støttes av verdiforsker Jill Loga og avslører et menneskesyn som er direkte feilaktig og ikke helt ufarlig.

Myten om den blanke tavle

Bak mannspanelets forslag ligger det en forestilling om at mennesket er født som et blankt ark, tabula rasa, og utelukkende formes av kulturen vi lever i. Dette er en myte uten noen som helst vitenskapelig støtte. Tvert imot vet vi at menneskets psyke er formet av evolusjon på lik linje med psyken til alle andre dyr og at dette innebærer at vi har noen naturgitte rammer for måtene vi er mennesker på. Enkelte akademiske miljøer tviholder allikevel på myten om det uendelig formbare mennesket i frykt for at et menneskesyn basert på vitenskap undergraver deres politiske mål. Fordi så mange argumenter er blitt hektet på dette utgangspunktet har kritikere blitt sett på som motstandere av forandring og demonisert. Jill Loga har selv skrevet om ”godhetsregimer” og bør være i stand til å gjenkjenne mekanismene som virker her.

Omprogrammering av mennesker

Hvis det hadde vært slik at enkeltmennesket bare ble formet av miljøet ligger det i kortene at vi kan forme mennesket slik vi vil. Det er dette utgangspunktet som skinner igjennom i mannspanelets uttalelser og som vi kjenner igjen fra andre håpløse utspill i norsk likestillingsdebatt. Mange regimer og ledere har forsøkt seg på å omprogrammere menneskene slik at de passer inn i det samfunnet de vil skape. Finnes det ett eneste eksempel på at dette har lykkes?

Er den norske kvinnen virkelig forandret?

Mannspanelet framstilles som en gruppe som skal finne ut av mannens rolle nå som kvinnene har forandret seg. Har noen undersøkt om kvinnen virkelig har forandret seg, slik nå mennene skal, etter flere tiår med likestillingskamp?

Hvis så, hvorfor velger da fortsatt jenter ”jentefag” og gutter ”guttefag” i utdannelsen? Hvorfor tiltrekkes kvinner da fortsatt av menn som er høyere og har større ressurser enn dem selv? Hvorfor bygger nesten ingen kvinner selv store bedrifter framfor å kvoteres inn i styrene? Har kvinnene blitt mindre avhengige av en forsørger eller er bare staten satt inn som en mellommann mens kvinnen fortsetter å være mottaker?

Er det ikke mye som tyder på at likestillingskampen har ført til at samfunnsstrukturene er endret, men kvinnenes natur er uforandret? Uten at dette i det hele tatt er vurdert, skal nå deler av mannens natur motarbeides og ses ned på. Mannspanelets uttalelser vil uten tvil sees på som en støtteerklæring til de som allerede har et generelt negativt syn på menn og ytterligere forverre situasjonen for tusenvis av pappaer som kjemper for retten til å ha samvær med sine egne barn.

Et samfunn skapt for mennesker eller mennesker skapt for et samfunn?

Flere debattanter på Aftenpostens nettsider påpeker at mannspanelets utspill inngår i et menneskefiendtlig prosjekt. Reaksjonene kommer fra vanlige mennesker som ganske korrekt innser at noe er alvorlig galt med påstandene om at vi kan forme mennesket som om det var en geleklump. Likestillingsforkjempere står i fare for å miste viktig støtte blant folket ved å insistere på et menneskesyn som så tydelig står i kontrast med de erfaringene alle andre gjør om blant annet naturlige forskjeller mellom kjønnene.

I et større perspektiv bør vi også diskutere om vi skal forsøke å forme menneskene til fordel for samfunnet eller om det kanskje kunne være en idé å forme samfunnet slik at det ble bedre å leve i det som mennesker?

Vi må ikke være like for å være likestilte

Det er slettes ikke poenget mitt å forsvare skjevheter og urettferdigheter som er relatert til kjønn eller å motarbeide likestillingsforkjempere. Et mer realistisk menneskesyn legger ingen føringer på de verdivalgene vi tar, men det kan ha den hyggelige følgen at vi kan finne fram til virkemidler som faktisk har en effekt. Jeg tror med andre ord at vi vil kunne komme lenger i likestillingsarbeidet hvis det tar utgangspunkt i menneskets natur. Tiltakene må også være rettet mot å endre struktuerer i samfunnet og ikke i menneskets sinn.

I motsetning til hva man kanskje kan få inntrykk av ønsker jeg mannspanelets foreslåtte holdningskampanje velkommen. Vi bør til og med måle den varige effekten av den. På den måten kan vi kanskje lære litt om hvilke tiltak som ikke virker.

Et lite spørsmål til slutt:

Hvis biologi er irrelevant i disse spørsmålene, hvorfor er da den sikreste oppskriften på mannspanelets idealmann å ganske enkelt klippe testiklene av guttebarn?